Her er du: Startsiden » Vis artikkel
Kontakt/ informasjon

  Samisk - Samigiella » Ungdomstrinn » Bakgrunnsstoff

« Tilbake  
Lulesamiske eventyr og sagn

Innledning om eventyr og sagn.

Alle folk skaper sine eventyr og sagn. De samiske eventyra er blitt til på samme måten som folkeeventyra verden over. Personer med skapende evne og fortellerglede har laga eventyra, og disse er så blitt tatt vare på gjennom muntlig tradisjon i hundreår etter hundreår.

Eventyra er skapt for å underholde og glede. Hos alle folk ser man det samme behovet for å gi naturen liv og alt det skapte likeverd. Planter og dyr får liv og sjel på samme måten som menneska. Respekten for det skapte og for alle livsytringer vil være større og meir levende blant mennesker som lever i naturen og som er avhengige av naturen i dagliglivet sitt, enn blant mennesker som er meir uavhengige av naturen. Både reindriftssamen, fiskersamen og gårdbrukeren var og er avhengige av nærkontakten med naturen, og de må også forholde seg til naturen med den respekten for skaperverket som er særprega for disse gruppene.

Folkeeventyret er ikke noe folk trur på, men det blir fortalt for å glede og underholde. I lange kvelder i hus og hytte, gamme og telt harfortelleren gledet gammel og ung.

I den samiske dyreeventyra møter vi ofte bjørnen og reven. Bjørnen er den sterke og godmodige, mens reven er liten og slu. Dyra snakker som folk, og de lever også som menneskene. I samisk tradisjon bjørnen et hellig dyr som det var vanskelig å få has på under jakten.Derfor måtte samene i gamle dager følge bestemte regler(ritualer) under og etter jakten. Reven hørte derimot til nærmiljøet, så folk frydet seg nok når reven greidde å narre bjørnen.

Trollet i norske folkeeventyr heiter Stallo i de samiske eventyra. Trollkjerringa heiter Luttak. Stallo og Luttak er dumme og onde,og derfor er er det fullt lovlig å narre dem og bruke allslags midler for å drepe dem. De er store og sterke, men samen som gir seg ikast med dem, overvinner dem fordi han er klokere. I noen eventyr måler samen krefter med Stallo, men han kan bare seire når han bruker knep.

Askeladden eller Oskefis i norske eventyr har samme namn i de samiske eventyra. Det samiske eventyret kan ofte nøye seg med å kalle helten «glunten»(báhttja). Oskefis (Áskovis) eller glunten er liten og ubetydelige, og tilnamnet Oskefis har han fått fordi han helst sitter ved gruva og roter i oska. Det er likevel han som greier å narre stalloen. Han møter stallo når han går så langt ifra gammen at han vaser seg bort i skogen. Den som er minst akta mellomfolk, blir den som til sist får overtaket på trollskapen.

Når vi kjenner så mange eventyr også fra lulesamisk område, så kan vi takke Just Qvigstad og Lars Levi Læstadius for dette. De skreiv begge ned eventyr og sagn, men med neten hundre års mellorom. De eventyra som er skrevet , er nesten alle sammen skrevet på grunnlag av Qvigstads og Læstadius sine samlinger. Eventyra tilhører samene som lever i dag, og samiske og norske barn må få del i denne kulturskatten. Mitt bidrag er å gi eventyra et levende språk, og jeg har i mange tilfeller brukt skriftlige overleveringer for å skape nye eventyr, slik at fleire tradisjoner er blitt lagt til grunn for et enkelt eventyr.

Enda i dag lever eventyra blant lulesamene, og vi er takknemlige for at glade fortellere har tatt vare på eventyra og latt oss få del i dem.

Mens eventyret er fantastisk fortelling for å glede og underholde og slettes ikke for at folk skal tru på det som blir fortalt, så gjør sagnet krav på å bli trudd. Sagnet nemner personer som opplevde det merkelige eller det uvante, eller det knytter hendinga til et namngitt sted. Det som ellers var uforklarlig for folk, blei forklart gjennom medvirkning av underjordiske eller i andre tilfelle av gjengangere fra dødsriket(jámiga el.jámega). Dette har de samiske sagna til felles med de norske. Naturlovene som vi kjenner til i våre dager, hadde ikke folk før i tida kjennskap til. Dette er noe vi ikke bør glømme.

Huldra hører vi sjelden om. Men underjordiske viser seg ofte i sagna. Blåkledde, små menneskerlever som folk under jorda. De har husdyr, reiner og kyr på samme måten som folk. Samene kaller dem for gadni eller sájvvo, og det gjaldt å holde seg inne med dem. Stelte man godt med de underjordiske, fikk man hell med sine egne dyr. Bygde folk gamme eller hus over hodet på de underjordiske, ble de plaga seinere.

Det fantes også sájvvo- fugler og sájvvo-fisker. Disse kunne være gode hjelpere for samene i deres kamp for tilværelsen.

Inne i Hellemobotn i Tysfjord heiter vatnet Sájvva- jávrre og elva Sájvva- jåhkå. Lars Levi Læstadius skriver at Sájvvo- vatn var vatn der fiske av naturlige årsaker var særlig vár og defor vanskelig å få på kroken. Sjølve vatnet er så klart i slike sávvjo-vatn at fisken blir lett skremt. Men i mange tilfeller er det vanskelig å finne ei naturlig forklaring på merkelige og uvante ting som folk har sett eller opplevd.

Sameland har aldri hatt noen hær, og samene har ikke organisert landet sitt med grenser og hærfolk til å forsvare sine landområder. Noen forskere meiner at stalloene minner om de norske vikingene eller de finske karelene. De siste lever i folkeminnet som tjuder(tjude) eller gárjjel. Også svenske inntrengere herja og plyndra i Sameland i Mellomalderen.

Samene har ikke skrevet historia si, og de har heller ikke historiske minnesmerker i form av bygninger eller forsvarsverk. Vi snakker om kildetaushet når vi skal danne oss ei meining om samenes forhistorie. Derfor er også sagna viktige for oss som lever i dag. De forteller oss om tanke og tru i gammel tid.

I våre dager har folk flest tatt vare på sagna, mens eventyra stort sett lever i skriftkilder. Derfor er mine egne samligner helst sagn. Det er grunn til å nemne at det er et kunstig skille mellom eventyr sagn. Samisk språk har ikke et slikt skille, men bruker fellesnamnet «dålusj subttsasa» om eventyr, sagn og fortellinger fra gammel tid.

Av Thorbjørn Storjord



Skriv ut artikkel.


Skrevet av Edith S. B. Båhl, fredag, 26.03.2010 - klokken 14:40

- Design/ utvikling: STORFJORD DATA 2©06 -