|
|
  Norsk » Ungdomstrinn » Bakgrunnsstoff
|
« Tilbake |
Den ugjestmilde hytta
Vi var på flytting med reinflokken fra Guolasjavre i Kåfjord til vinterbeite øst for Kautokeino. Dette var i november måned, og det var klart og bitende kaldt på fjellet. Under arbeidet med å føre reinen innerst i Nordreisadalen, måtte jeg krysse en islagt elv. Denne elva var omlag en meter dyp og fem til seks meter bred. Det gikk ikke likere til enn at jeg gikk gjennom den tynne isen og falt nedi det kalde vannet. Selv om jeg var godt kledd med skinnklær, ble jeg gjennomvåt. Jeg begynte straks å fryse og skjelve, og klærne begynte etter kort tid å stivne av kulden. Jeg visste at jeg måtte komme meg i hus om jeg skulle berge livet. Det hadde seg slik at det bare var en hytte i mils omkrets, men denne hytta var jeg lite villig å ta inn i. Mellom oss flyttsamer het det seg at det ikke var fred å få der. Hadde jeg hatt valget, ville jeg aldri tatt inn på denne hytta, men jeg måtte inn koste hva det koste ville.
Da jeg kom fram, var det ved der, og jeg fikk fyr i ovnen. Jeg kledde av meg de våte klærne og hengte dem opp. Jeg la meg på brisken for å få varmen tilbake i kroppen. Det begynte å bli mørkt ute, og det eneste lyset inne i hytta var fra ei åpen ovnsdør. Da jeg etter hvert fikk varmen tilbake, ble jeg søvnig og begynte å slumre.
Jeg mistet etter hvert begrepet om hvor lang tid som var gått, jeg hverken sov eller var ordentlig våken. Etter at jeg hadde ligget der og halvsovet en god stund, våknet jeg av at jeg hørte noen nærme seg hytta. Jeg syntes dette var besynderlig, men regnet med at det måtte være min bror som også drev med flytting av flokken. Mens jeg lå og lyttet, hørte jeg lyden av fotspor i snøen. Lyden ble stadig sterkere, og jeg tenkte at det likevel ikke kunne være min bror. Jeg hadde hørt lyden av hans føtter i snøen utallige ganger før. Den som var utfor, tok mye lengre steg enn bror min noen gang hadde gjort. Det var en lang pause mellom hver gang en fot traff snøen.Jeg satte meg opp. Jeg begynte å tenke på det som var blitt sagt om hytta, om at det ikke var fred å få her. Da hørte jeg med ett en person komme inn yttedøra og inn i bislaget. Døra inn til rommet ble langsomt åpnet. Det jeg så da, ser jeg i dag fortsatt for meg. Inn kom en skinnkledd person. Men det var ikke hele personen. Han var så stor at bare kroppen fra midjen og ned var inne i rommet. Overkroppen så jeg ikke, men fornemmet at den var utenfor og over hytta.
Jeg heftet ikke å få på meg de halvtørre klærne og komme meg ut. Jeg kom meg med stor møye og besvær til vår egen hytte som var flere mil unna. Sliten og trøtt låste jeg meg inn til hvile.
Flere personer som har vært på denne hytta, sier at det er et sted med evig uro. Det er ikke noen flere som har sett dette høye, skinnkledde vesenet, men det er heller ikke noen som har fått sove ordentlig der.
Noen har fortalt at det var en mann som druknet i et vann i nærheten av denne hytta. Hvorfor ufreden har kommet til denne hytta, forblir likevel nokså ubesvart. Jeg har holdt meg unna siden. Aldri vært fristet til nytt besøk.
KILDE:
«Det uforklarlige Nord-Norge. Levende sagntradisjon fra landsdelen»
Av Roald Larsen.
|
|
 
|
Skrevet av Liv Johansen, fredag, 21.05.2010 - klokken 13:36
Sist endret: torsdag, 28.04.2022 - klokken 14:45 |
|
|
|
