|
|
  Historie » Barnetrinn » Bakgrunnsstoff
|
« Tilbake |
Reindrift
|Samiske områder
Det bor samer i Norge, Sverige, Finland og Russland. Det finnes ulike samiske dialekter: nord samisk, sørsamisk og østsamisk.
Det finnes ulike koftemodeller, og ut i fra det kan man se hvor en kommer fra.
I Storfjord er det en reindriftsamefamilie som driver reindrift. Det nærmeste sjøsamesamfunn er i Mandalen i Kåfjord. Sjøsamene har nå sin egen koftemodell, Lyngenkofta. Det er samer som lever av å fiske i elver, de kalles for elvesamer. Skogssamer driver med skogsarbeid. Det er mange samer som driver kombinasjonsnæring, for.eks med reindrift og skogsdrift. Samer som driver med rein er i mindretall.
Samer før og nå
De første spor etter samer er 8000 før Kristus, og det menes at samene og reindriften nordpå stammer fra Østen. Det drives blant annet reindrift i Asia/Sibir, der er det store reinhjorder. Det finnes også påstander om at reindriften har oppstått hos flere folkeslag samtidig uavhengig av hverandre. De ulike folkeslagene driver med reindrift på ulike måter.
Villreinjakt:
Samene begynte å jakte på villrein for å få kjøtt til mat og skinn til klær. Om vinteren jaktet de med spyd, og med ski på beina. Det ble også gravd fangstgroper i jorda med spydspiss nederst, som de la ris over så ikke reinen skulle se gropene. Ofte lagde de ledegjerder til fangstgropene. Etter hvert begynte de å fange rein med lasso.
For å sikre enklere mattilgang begynte de å temme reinen, ved å sperre reinen mellom høye berg eller ha de fast i band. Etter hvert når reinene ble tamme kunne de lokke ville rein med de tamme, og reinen ble mer og mer vant til mennesker.
Nomadisme:
Samene flyttet etter årstidene til ulike beiteplasser, de hadde ingen fast boplass. Flyttingen kunne gå mellom Norge, Sverige og Finland. De bodde i medbrakt lavvo under flyttingen, og overnattet der det var fyringsved å finne. Flyttelasset hadde de i pulker som ble trekt av kjørerein, de minste barna lå i komse som var fast i bærereinen. Voksne gikk på ski eller til fots, etter hvilken føre det var. Samene hadde også faste lagringsplasser på hver stoppeplass. Flyttingen på våren måtte skje på natten når det var skare. På vinterstid var det veldig kaldt under flytting, og en av metodene for å varme kalde småbarnsben var å sette varme stein som var varmet over bål og surret inn i tøy mot barnas ben. Det ble slutt med nomadisme omkring 60 tallet.
Helleristninger:
Helleristninger er tegninger på hellestein. Tegningene er hakket inn i stein, de ble fargelagt med bark eller blod for at de skulle synes bedre. For 2000- 6000 år side fantes det ikke blyanter å tegne med, og heller ikke papirark. Fangstmenn/ samer begynte å tegne på hellestein som oftest var nær sjøen, elver og vann. Bildene forteller hva menneskene tenkte på, hva de jaktet på og hvilke redskaper som ble brukt. Det finnes også tegninger på stein som viser jaktscener. På helleristninger kan man se hvilke dyreslag, fugler og fisk det ble jaktet på. Mennesket fant tidlig ut av hvert dyreslag måtte fanges på ulike måter med ulike fangsredskaper, dette vises tydelig på helleristninger. Ved Alta museum er det store felt med helleristninger som er godt bevart fra fortiden, og som er verdt et besøk.
Reindrift nå:
Reindriften nå er mer regulert, det flyttes ikke så mye mer mellom landene. Det er blitt trengsel i beite områdene, og landegrensene er blitt mer gjeldende. Reindriften er også blitt mer motorisert, det er scooter på vinteren, firehjulinger, motorsykler på sommeren. Der hvor terrenget er ulendt kan man ikke bruke motorkjøretøy om sommeren, da må man gå til fots. På vinterstid er det lurt å ta med ski i scooterkjelken hvis man får motorstopp, fordi strekningene kan bli lange når man gjeter rein. Hjelpemidler som ellers brukes i reindriften er mobiltelefon, walkie- talkie, kikkert, gevær, gode lassoer, og lette sleder til scooter. Det er også mulighet å overnatte i hytter i fjellet istedenfor i lavvo, men ellers drives reindrift på samme gamle måten.
Reindrift året rundt.
Mattilgang og vandring hos reinen øverst i Skibotndalen:
Høst: Om høsten trekker reinen ned i skoglier og lavlendte strøk. Tilgangen på ferske planter minker, men nå leter reinen etter sopp.
Vinter: Om vinteren trekker reinen til fjell og bjørkebelter, og spiser ulike lavarter. Den spiser også dvergbjørk, elvesnelle, fjellbjørk, blåbærris og det som er grønt på vinteren.
Vår: Om våren trekker reinen ned til bjørkebeltet og barskogbeltet. Planteutvalget er rikere når snøen smelter eks. bjørk og vieknopper, myrull, bjønneskjegg.
Sommer: Reinen søker høyere til fjells, følger snøkanten og spiser nygrodd gress, urter og småvier. Fjellmo og polavier er god mat for reinen på ettersommeren og høsten.
Reinen driver som regel av seg selv mellom årstidsbeiteplassene i Skibotndalen, dette kalles helårsreinbeitedistrikt. Reinen må flyttes/ jages av reindriftssamene til bedre beiteområder hvis det er dårlig med mattilgang på en plass, dette skjer på vinterstid.
Andre reindriftssamer f.eks fra Finnmark/ Troms flytter til kysten med reinflokken til sommerbeite på fastland eller øy.
Arbeid i reindrift året rundt:
Vår: Om våren kalver simla, da må ikke reinene forstyrres. De må ha mest mulig ro, også til å beite.
Sommer: Om sommeren merker man kalvene, tar de fast med lasso og skjærer reinmerket i ørene med kniv. Det finnes også andre måter å merke rein på.
Høst: Om høsten er det slaktetid, det er viktig at det er kommet snø på bakken når det slaktes. Reinen spiser blant annet sopp på denne tida, og den kan springe langt på leting etter godbitene. Derfor kan reinene sammenblandes med andre reineier sine flokker, derfor er høsten skilletid. Skilling kan foregå i reingjerder eller når reinen springer fritt i fjellet. Reinokser gjelles på høstparten.
Vinter: Om vinteren må man også skille sammenblandede flokker. Flokker fra grenseliggende land kan også sammenblandes med hverandre. Flytting av rein må skje hvis det er dårlig beite vinterstid. Om vinteren må man også slakte kjøtt til eget forbruk slik at man berges med kjøtt til høsten.
Reingjeting: Reinen må gjetes året rundt, for å hindre at rovdyr nærmer seg flokken og at det holdes noenlunde samlet.
REINEN
Rein brukes også som kjørerein til konkurranser og turistattraksjoner. Når man slakter tar man kjøtt til koking, steking, tørking og røyking. Man tar også vare på hjerte, lever, hode, blod, margebein som også er spiselige. Før i tiden melket man simlene, noe som ble gjort fra September – Oktober.
Skinnet:
Skinnet til reinen tørkes, det brukes til å sitte eller å sove på. Om det tørkede skinnet beredes (skrapes, fjerning av fett og hudrester) på baksiden blir det veldig mykt, men egner seg ikke til utebruk. Til kaffeposer av reinskinn er det brukt skinn hvor reinhårene er fjernet. Skinnet må legges i vann for å fjerne hårene, deretter må fettrester skrapes bort med skrapejern, og tilslutt farges skinnet med older/ selje bark uttrekk. Tilslutt brukes mykgjørende olje i skinnet og det settes til tørk. Skaller, bellinger, skinnvotter syr man av fotskinnene til reinen. Til pesk brukes det kun kalveskinn.
Pelsen:
Pelsen til reinen er svært tett og varm, derfor klarer den seg godt i streng kulde. Reinen røyter fra Mai – August, derfor er pelsen til reinen mørkest om sommeren. Hårene til reinen er lysest i spissene, derfor blir reinen mørkere når den røyter. Sommer pelsen til reinen egner seg ikke til bruk. Hver hårstrå til reinen har luftrom, derfor flyter reinen godt når den svømmer.
Horn:
Simla feller horn to uker etter at kalven er født, da begynner nye horn å vokse. Oksen kan få veldig store horn og de må sages av om nødvendig slik at den ikke skader noen med de. Disse hornene brukes til sløydmateriale. Den feller horn om høsten, de sages også av om nødvendig. Avsagde horn brukes til sløydmateriale. Bukkene er hornløse til nyttår, etter at brunsten er ferdig. Om hornet brekkes, slutter det å vokse på grunn av at det er blod inni hornet. Gjeldsimlene feller horn om vinteren. Reinen banker bakfoten mot det voksende hornet, det finnes en kjertelpose ved kløven som utsondrer fettakstig stoff. Kjertelen lukter sterkt, derfor har reinen lett for å finne hverandre etter lukten på marken.
Reinens fine brunfarge på hornet kommer av at den gnikker hornet mot bjørkebark. Enkelte rein har pels på hornet, dette er fordi det skal beskytte det blodfylte hornet. Pelsen faller av når reinen gnikker hornet mot bjørk, hos enkelte faller den av seg selv. En svak rein har dermed svakere horn også.
REINBREMS
Bremsen er en klegglignende flue som uroer reinen om sommeren. Hunnene svermer rundt reinen, den skal plassere larveyngel på best mulig måte i pelsen på reinen. Dette skjer i midten av Juli til September spesielt når det er varmt ute. Når hunnen har kvittet seg med avkommet dør den, og det utvikles en larve i reinen under hele vinteren. Denne larven kalles for gorm. Om våren – forsommeren kryper larvene ut og forpupper seg i jorden. Senere på sommeren kommer de fram som ferdige fluer som er klare til å legge egg eller larver.
|
|
 
|
Skrevet: onsdag, 27.09.2006 - klokken 14:49
Sist endret: fredag, 07.12.2007 - klokken 09:16 |
|
|
|
