|
|
  Historie » Ungdomstrinn » Bakgrunnsstoff
|
« Tilbake |
Gálgojávre området
Gálgojávre området- en illustrasjon av samisk kulturutvikling.
Omkring Skibotnvassdraget der de gamle veidesamenes siida en gang var, fins der en rikdom av kulturlevninger samlet på et snevert område. Særlig er dette tilfelle i Gálgojávreområdet. Her kan vi gjennom kulturlevningene og deres sammenheng med landskapsformene følge utviklingen fra veidekultur til nomadisme og derfra fram til dagens kulturbilde.
Fangstanlegg for villrein.
Allerede ved den nedre del av Gálgojávre finner vi et fangstgravanlegg for villrein. Der ligger «suoppa» like ved elvas utløp av vannet. Fra fjellområdene i øst og vest har villrein tydeligvis hatt sitt trekk over dalen her. På noen morenerygger på østsiden av vannet ligger mange groper i jorda. De er i en rekke og sperrer trekket utover et nes mot en holme og en grusanke som danner et vad over til vestsiden av vannet. Disse gropene var engang graver, bortimot 2 m dype, 2-3 m lange og ca. 1 m brede. Åpningen hadde et tynt dekke av ris kamuflert med mose og lyng, og fra bunnen av gravene rager et par spisse påler opp. Mellom gravene var der sperregjerder av bjørkestranger og ris. Når nå villreinflokkene skulle passere denne sperringen, enten østover eller vestover, fant dyrene de åpne portene i gjerdet der de kamuflerte gravene var, falt ned og ble spiddet på pålene. Også på østsiden av vannet der trekket har gått langs stranda mellom den og den bratte fjellskråningen, finner vi slike graver.
Storstilte fangstanlegg i reinens høsttrekk.
Ved øverenden av Gálgojávre, på vannskillet, på kjølen,- der riksgrensen går, er det et mektig anlegg som sperret trekket mellom Skibotndalen på norsk side og traktene ned mot Kønkæmæ elv på finsk side.Her har det store høsttrekket av villrein gått fra fjellområdene ute ved kysten inn til lavlandet og skogene,- reinens vinterland. Dette fangstgravanlegget teller hundrevis av graver på rekke og rad, ikke bare på en linje, men også sidearmer som fører inn mot hovedrekken. Tenker en seg nå også gjerdene eller forhuggningene av trær mllom gravene her,- ser en for seg et omfattende fangstsystem som må ha fanget opp store deler av høst- hjordene på deres trekk. Slike fangstanlegg finner vi i hundrevis over hele sameland, med de samme karakteriske trekk i oppbygning og beliggenhet i terrenget.Dateringer av enkelte anlegg har vist at bruken av dem iallefall strekker seg tilbake til over 800- årene e. Kr. Og her ved Gálgojávre kan de forskjellige typer av anlegg demonstreres, konsentrert på et ganske lite område. Denne fangstformen tok slutt i 16-1700 årene, skjønt villreinfangst i andre former fortsatte helt ned i vårt århundre.
Kjøttet ble lagret i steinur.
Utbyttet av fangsten må ha vært stort. Kjøttet ble tatt vare på ved at det ble steinet ned inntil videre i såkalte kjøttgraver i steinurene omkring anleggene. Slike finner vi også omkring Gálgojávre, åpne og tomme, uten annet å gi oss en beskjed om hvorda det engng var også her.
Minner fra før kristen religion.
Vel var fangstmannens viten i de dager stor som dyrets vaner og veier. Men lykke til fangsten måtte han nok hente hos andre makter.Den førkristne tro og samenes mytologivrimlet av fangstdyr. De høyere makter rådde for dem, særlig «Leaibeolbmai», fangstguddommen som har navn etter older treet, det treet som ga den røde magiske saft av sin bark. Maktene fant en manifestert ute i naturen, og der ble de dyrket på offerplassene. Ved Gálgojávre og i traktene omkring ligger flere offersteiner der maktene engang holdt til og fikk sitt offer og sin bønn om lykke til fangst. Men inne blant hauger av urstein og grus sør for vannet finner vi et hellig sted, nesten skjult i bjørkekrattet. Et steingjerde murt opp i ring omkring en slett plass, 6-7 m tverrmål, dannet her engang vern om helligdommen, seiden i midten der inne. Den må ha vært av tre, for nå er den forlengst borte. Samme type av offerplasser finnes ved mange fangststeder i Finnmark. Men denne er den vestlige vi kjenner og den er så å si inntakt, gjemt som den var for menneskets øye i hundrer av år. Her har vi en glimrende utgangspunkt for å berette om gamle tiders tro og kultus.
Edringer i kulturformene.
Som sagt, den gamle veidekulturen gikk tilbke med bestanden av villrein og pelsdyr. Bare tuftene etter gammene langs Gálgojávres strender og begravelsesplassene ute på holmene utfyller bildet om hvordan veidefolket engang levde og døde. Kulturbildet endret seg, nomadenes hjorder av tamrein inntok landet omkring. Gálgojávre og nye tufter, ildsteder på nes og viker bærer bud om folk med en ny livsform og et nytt næringsgrunnlag.
Gálgojávre ble et knutepunkt for rein nomadisme.
Sporene etter de lange flyttningene mellom vinterland og sommerland strekker seg fram mot fllyttsamenes sommerbosteder her. Innhengninger av steingjerder omkring bærer bud om den tid da tamreinen ble melket og ga et viktig tilskudd i en naturalhusholdning som i det alt vesentlige berodde på reinhjorden. Samlingsgjerder og sperregjerder vitner om en ny tid i flyttsamenes økonomi. Pengehusholdningen krevde større hjorder til produksjon av kjøtt og skinn for salg. Nye former for boliger og sosialt samkvem skapte etterkrigstidens flyttsamegrend på neset i sørenden av Gálgojávre.
Klikk her for fortelling fra Galgo
Kilde:Avskrift av en kopiert side av en ikke navngitt tidskrift.
|
Kunstverk av Lars Pirak |
|
"Det kommer främmande"- etter original av Lars Pirak
|
Kunstverk av Lars Pirak |
|
"Rengärdet"- etter original av Lars Pirak
|
|
|
|
Skrevet av Edith Båhl, fredag, 06.10.2006 - klokken 13:07
Sist endret: fredag, 16.03.2007 - klokken 12:15 |
|
|
|
