Som ilden fra Sinai Ikke visste jeg før at Lars Levi Læstadius var kommet av så fattige folk, men noe leste jeg i bøker jeg fikk til låns – videre hørte jeg om det av de predikanter som var best underrettet om hans liv, og nå, når jeg har fått visshet for min viten, står denne manns hendelser og hans virksomhet for meg som noe i ett og alt helt forunderlig. Det er legenden, tenker jeg meg, om et menneske som Gud selv rører ved, og mot dets vilje fører innpå nye spor. Og så en dag finner det mennesket som ved en åpenbaring selv veien. Endog forut for hans fødsel var det tegn at hans mor to ganger drømte at en liten gutt ved navn Lars Levi sprang etter henne. Dette tok hun som et varsel om barnets navn. Og da han skulle føres til dåpen, bar hun ham selv på armene syv mil, ikke etter noen landevei – men over myrer og fjell og mellom grenene og stammene i sti-løse storskogen. Faren hadde hadde styrt med et bergverk, og da dette stanset, slo han seg ned som nybygger i en helt vill og øde egn, tett under det skyhøye snefjellet Peljekajse – ja endog i selve fjellskyggen, har jeg hørt. I det hjemmet fødtes både Lars Levi og hans bror Petrus. Frost stod av myrene og ingen kunne her samle annet enn armod, her var ikke levested for mennesker, og heller ingen veifarende såes hele vintertiden, men vargene kunne da titt og ofte flokkes i den dype sneen, hylende omkring huset. Senere flyttet de til Arjeplog kirkeplass. Dette var så å si hjembygden, ettersom deres stamfar, fra Læstad by i Ångermanland, ble prest her i 1650-årene – eller i våre fjell. Siden hadde slekten sittet som prester her fra far til sønn, like frem til deres farfars dager. Men heller ikke på dette stedet kom de til noen slags velstand. Nei. Og enskjønt i armoden til de tider måtte kalles stor og alminnelig i hele bygden, fantes ingen så utfattuge som dem, de var å regne for de ringeste av alle. Faren såes ikke ofte, han var en omvandrende limkoker som kokte lim av reinens felte horn – og moren, som var alene om garnfiske, markarbeide og husgt i vedskogen, måtte holde de to små barna bundet når hun forlot huset. Lars Levi sier senere i en preken at den fattige må væte sitt halmbrød med tårer og titt og ofte legge seg hungrig på halmen. Og annerledes hadde de det ikke i det hjemmet. Derfor synes det meg også stort og ufattelig at disse brødre begge nådde frem til høy lærdom. Best evner hadde vel kanskje Lars Levi Læstadius, idet han alt som ung student vant hel berømmelse i naturvitenskapen. Ja, han gikk i sin fattigdom flere hundre mil til fots med sekken på ryggen for den vitenskapens skyld og fulgte blindt det ord at mennesket skal tvette sitt ansikt og salve sitt hår, så det ikke på ham kan sees at han faster. Mange mente også at her hadde han en fremtid i ære. Men han måtte vel være en ekte Lapplans sønn ettersom han kom på den tanken at han ville fare hjemover og bosette seg som nybygger mellom sine fjell. Det var endog med besvær hans lærere fikk ham overtalt til først å ta presteeksamen som hans forfedre hadde gjort det. Og straks han var ferdig med den, ble han helt overrasket da en biskop skaffet han Karesuando sognekall som han ikke hadde søkt. Jeg søkte det i ditt navn, sier bispen. Og kanskje du vil gjøre meg til løgner, spør han. Lars Levi Læstadius vill eikke gjøre bispen til løgner, men tok det som en tilskikkelse. Spente så en dag sekken på ryggen og vandret nordover. Da han dro gjennom Arjeplog, hjembygden, kjente ingen der engang det fjerne Karesuando ved navn. Så ringe var forbindelsen over de store lappmarker. Ja, selv Gellivare var på den tiden et helt fremmed land for folket i Åsele – og møttes ved et tilfelle lapper fra de forskjellige teltbyer, måtte de gjøre seg forståelige på kvenens språk, da de selv ikke engang hadde helt samme navn på Gud, men kalte ham Ibmel i nord, og Jibmel og Jubmel etter hvert som det bar sørover. Til det nordligste hjørne, langt oppe i Ibmels land kom nå Lars Levi som prest. Forbi kikestedet buktet Muoni elv seg og bak den blånet Suomi-fjellene. Han giftet seg med en nybyggers datter, Brita Kajsa fra Kvikkjokk, og levde i mange år ubemerket som nybygger, prest og lærer. Menigheten var forsømt – og han sparte seg ingen møye med å gå omkring i kåtene og undervise de vankundige. Han var spedbygd, gikk i borgjørerdrakt av grått vadmel, og fikk tidlig en foroverbøyd gange av alle de byrder han under lange vandringer hadde båret på ryggen. Men også her måtte han flittig samle til huset. Og når han kom med børsen på armen hjem fra Karesuando moer, var det ham en fryd at hans lille sønn Lars Levi sprang ham i møte, for i jakttasken hans å finne viltet og bringe det til moren. Ellers hadde han bekymringer nok. Meningheten var ikke bare forsømt, det var enn videre i den stor sup-tiden, da folk som reiste mellom bygdene holdt sin vei etter sup-trærne, og hver gang de nåkke et slikt merketre stanset de, tok brennevinet opp – og drakk seg på den måten milevis fremover. - Viinatuvla, brennevinsflommen, voldte størst oversvømmelse på alle kirkesteder – men de handlende forfulgte også lappene i fjellene med tømmeret sitt og tilbyttet seg for denne drikken slaktereiner. Når så kåtefolket var besjenket og tapte sin vaktsomhet, kastet vargene seg over hjordene deres, så mange på kort tid ble fattige og måtte bosette seg som fiskerlapper langs elvene, eller trekke til havkysten og der betle om barmhjertighet. Også små barn led i frostværet ille, når foreldrene tok til drikken. Og læstadius som så at samefolket var undergangen nær, ville virke til deres redning. Men han fant liten hjelp i religionen, tvilte kanskje også på sin kallelse – og slik hadde fordervelsen grepet om seg, at folk aktet ikke mer på landets lov. Da forbudet var kommet, farget forhandlerne drikken rød som vin. Og klokkeren i hans egen menighet solte under gudstjenesten brennevin bak kirken hans. I drikker Herrens kalk i kirken og djevelens kalk bak kirken, sa han, den gang vekkelsen brøt frem. Men mange anfektelser skulle han gjennomgå og lenge skulle det ennå vare før han fikk den rette kraft og myndighet. Allikevel går det til sist slik, at det som skal skje, det skjer: Gud selv rørte ved ham. Han mistet sin lille sønn Lars Levi, for i drømme å se ham komme springende mot seg i møte fra paradisets grønne strand. Enn videre forberedtes han gjennom en hard sykdom som han selv mente var sykdommen til døden. Mennesket har ingen kjennskap til dagen og timen, og ikke visste han selv at nå først skulle hans liv begynne, at nå forestod de virksomme år. Men på en visitasreise i Åsele lappmark hendte ham noe helt forunderlig. Etter prekenen kom han her i tale med en ung lappepike ved navn Maria. Og denne enfoldige pike åpenbarte ham hvordan hun på sine komager hadde vandret gjennom mange lappmarker og overalt søkt det lys hun ingensteds fant brennende. Fra kirke til kirke hadde hun lagt veien, og med prestene hadde hun talt, men ingen visste å si henne ord som kunne være til noen hjelp og rettledning. Først under en samtale med den milde og kristne presten i Nora løstes hennes tvil, og hun fikk igjen troen, ny og levende. For læstadius var hun et nådens sendebud. Hun lærte ham i sin troskyldighet så meget at også for ham begynte et nytt liv – og han så henne siden som en Maria sittende ved Jesu føtter. Fra den dag fikk hans forkynnelse en helt annen styrke. Folk strømmet til Karesuandokirken og talte på veiene om de merkverdige prekenene. Men uvant som det var å høre lignelsene utført etter daglig talesett, vaktes hos menigheten stor uro. Mange søkte også til prestegården etter veiledning. Dette hadde aldri før hendt, men alt var forvarsler på det som skulle komme. Og nå er det jeg for mine øyne tydelig ser botpresten: Mot kirken vandrer han en vinterkveld over den blåsende sletten ved Muonio elv, og som menigheten myldrer ham forbi i sneen, føler han at hjertet treffes av et indre lyn – det er som ilden fra Sinai, Guds egen brann fra en høyere verden. Og i den klarhet han gjennomfares av, gripes han av angst for sin uverdighet til å lede så mange blinde mot evigheten. Men tvilen fikk ingen vekst. Som et himmelens tegn strømmet nå også lyset ut fra kirketaket – og Guds ånds nådevirkninger kom den kvelden over forsamlingen. Klokkeren, den hedningen, som fra gudstjenesten lokket folk til brennevinshandel og titt og ofte tok flasken frem fra koftebarmen og drakk i selve kirkedøren for å vise hvor ringe han aktet både lov og prest – han måtte nå under hele prekenen holde seg rolig på plass da kirken var ufremkommelig full av mennesker. Flere blant forsamlingen så sorte fugler sitte på den mannes skuldrer og med sine lange nebb pikke fra ørene hans hvert korn av den helligånds sæd. Og alle vendre seg mot ham da presten sa: Ikke er det Gud, men djevelen er det som har gjort noen fattige og andre bunnrike – og ved fordervelsens drikk har han gjort det. Brennevinet, det fargede, det røde, er farget med disse fattiges blod. Mødrene forlot for den drikkens skyld sine hjelpeløse barn. Men Herren ville nå høre de spedes klage og gråt på marken, likesom han en gang hørte Ismaels røst, da han mors Hagar hadde kastet ham fra seg så han skulle gråte seg til døde også. Og morderengelen hadde herjet stammene i hundrer av år. - Han vendte seg med lovens strenghet mot deres usseldom, også disse stammer hadde fått sin dommer og profet – og når han talte om den ukjente guden ble forsamlingen grepet av skrekk, og de botferdiges angrep blandedes med de benådedes gråt av lykke. Vekkelsen fulgtes av jordskjelv som Frelserens død og oppstandelse, og mange så syner som i det første kristne tider. For noen vistes hans fotspor fra Getsemane til Golgata, andre så ham selv oppreist på korsets tre, noen hørte endog hans stemme. Og Læstadius tolket dette slik at ordet ble til kjød. Ja, sa han, nå ble det levende i deres hjerter. Derfor ropte åndens fattige ikke mer etter den ukjente guden – gi oss Gud, vis oss Gud. Lynet hadde slått ned som de troende sier. Og ilden bredte seg over mange lappmarker. Mest var det sin disippel, kvenen Johan Råttamå, hvis navn betyr jordrydderen, som Læstadius skikket med strenge sendebrev rundt om i menighetene. Og hvor læren bredte seg, bekjente de nyvakte sine synder for forsamlingen på samme måte som den enfoldige lappepiken engang hadde fortalt Læstadius om sitt liv, og derved åpenbart ham den vei som inntil da hadde vært skjult for ham. Og de troende gav bekjenneren syndsforlatelse i følge Frelserens ord til sine dispiler: Dersom I forlater noen deres synder ere de dem forlatte. -Ikke var det alltid godt for flyttlappene å søke til kirker av tre og av stein, men etter den nye lære visste de at Gud bor i den troende, og når han taler med en vakt, en bror eller søster, da taler han med Gud selv. Det viktigste er ikke altrene og de murede steinene. Både samefolket og de øvrige stammer elsket Læstadius. Han var, sa de, etter Guds nådige kallelse fremstått i Torneå lappmark for her å virke som døperen Johannes i Judeas ørken. Det sendebrev som Råttamå, jordrydderen, leste opp i Jukkasjärvi, nevnte alle de folkenes synder og sluttet så: Og for disse kristelige gjerningers skyld håper de å bli prester og dommere og landshøvdinger i mørkets rike. Råttamå talte med ro og myndighet – og skjønt mange stod ham i mot, vant han stor fremgang for læren. Også hans bror var disippel, men uten hans gode gaver, og denne ble som utsending i Tärändø ille stedt. Folk der ville ikke fordømmes, de trakk ham etter håret, sønderskar pelsen hans med kniver og lot ham såvidt slippe med livet. Så hardt gikk det iblandt for seg i vekkelsens første tid. Men det var også harde og farlige ord Læstadius sendte ut. Tre år etter hans forflytning til Pajala hendte ulykken i Kautokeino. Opprørerne der var kvenblandede lapper innvandret til Norge fra naboprestegjeldet Hætta over på Finlands-siden. Og nå ville hans motstandere tillegge ham alt ansvar for mord og brann og villfarelser. Men kort tid før ulykken inntraff, hadde Læstadius i Karesuando forsøkt å tale medlemmer av Kautokeino-sekten til rette, uten at de ville høre på ham – og han tok derfor ingen blodskyld for den hendelsen. Fra vekkelsens begynnelse var hans liv en bestandig kamp, like til han 61 år gammel ble kastet på dødsleiet. Da den ene hånden var stivnet og han hadde rakt sin hustru den andre og takket henne, spurte han hva for en ny doktor var kommet til deres sted. Hun svarte : Du må drømme. Så slo han øynene ned og sa : En fager kvinne var her, gjester fra himmelen henter mig. - I sin barndom hadde Læstadius i et drømmesyn sett en ung kvinne som svettet fra pannen blod for kristendommens skyld, og nå kom kanskje kvinnen fra det synet igjen – eller han så lappepiken, den unge Maria som en gang hadde ført ham på det nye livets vei. Ja, så har selv jeg tenkt meg det. Og han som i anfektelsens tider hadde sett djevelen som en bjørn under sengen, han døde året 1861 utstrakt på et bjørneskinn i et fattig hus i mine fedres hjembygd Pajala. Om lærens opphav kan kanskje meget sies. Men han fikk drevet ut morderengelen av en stamme som var undergangen nær, og skal treet dømmes etter fruktene, ser jeg ikke bedre enn at hans virke må være sprunget av en god rot. Læren hadde trengt frem til havene i øst og vest og bredte seg fra Finland nordover Russland, hvor de små kirkene har spir, ikke spisse som våre, men runde, ganske som en oppvendt nepe. Og også på den kanten nådde han lære havet. Først undret det meg at en enkelt mann kunne få så stor innflytelse over tre helt forskjellige folkeslag. Men så randt det meg i minne at lappene sier de forstår Læstadius som ingen annen, fordi han er av lappætt, han er en av deres egne. Det samme sier også mitt folk, kvenene. Og nå forholder det seg så underlig at han både fra farmors og mormors side, om enn langt tilbake, nedstammer fra lapper. Lesre jeg hans skrifter, sier jeg alltid til meg selv at han tilhører mine fedres folk – og jeg kjenner i hans tale titt og ofte kvenen. At også dette er riktig tror jeg nå er helt forvisst, da hans mor, etter hva jeg har hørt er kommet av kvener. Og ettersom han enn videre tilhører god gammel svensk presteslekt, forenes i ham de tre stammene. Hans taler kan være liflige, men helst leser jeg de i hans kvenske postille som jeg har liggende på bordet mitt, og det står for meg at på det språket har han tenkt sine tanker, og når prekenene hans oversettes, da forekommer de meg helt forfalsket. Heller ikke er han full av bare strenghet, nei hans ord kan falle stillferdige og milde som ved avskjeden i Karesuando. Han sa da om seg selv at han, som husbonden hadde befalt, nå dro bort for å gjø av andre tyver. Og til menigheten sa han: Så lever vel i Faderens varetekt, alle nådens små hunder!Lever vel, alle tittinger og svaleunger! Den nådige Herre Jesus bevare Eder fra høkens klør og mette Eder med mygg. Lever vel I Jesu lam som overhyrden fikk rive ut av vargens grådige gap! Den Herre Jesus lede Eder på de beste gressganger og føde Eder med det beste vollhøy når vinteren kommer. Lever vel, I små melkeaks som ennå vokser på Herrens aker! Den himmelske sædemann gi godt og tjenlig vær at I kunne modnes før frosten faller på og gi en fager grøde som høstmennene kunne samle i lade. - Slik talte han. For tilhørerne var det som når vårens regn freser i tøsneen – og folket med flyttveiene gjennom vinterlandet og over blåste fjell, visste nå at ingen var for ringe for nådens rike. Nei ingen. Selv de små melkeaksene hadde han nevnt. Herre Jesus. Og hans disipler dro ut. Avskrift etter kopi av ukjent forfatter.

Skrevet av Liv Johansen, fredag, 20.04.2007 - klokken 12:13