Folketru og fortellertradisjon Avskrift av «Folketru og fortellertradisjon» av Reidun Mellem- Menneske og miljø- Årbok for Nord Troms. Folkeminnetradisjonen og fortellerkunsten har stått sterkt her i Nord- Troms.Da J.Quigstad rundt århundrskiftet dreiv og samla inn stoff til 4-bandsverket «Lappiske eventyr og sagn», så fann han så mykje god fortellerkunst i Lyngen- området at han måtte lage ei heil bok med dette stofftet, og endå ta med ein slump Lyngen- stoff i nste bok også. Historiene frå Nord- Troms er serleg spunnen omkring huldra (under-jordiske) og draugen, men vi har også historier om skrømt (spøkelse), gjenferd og ganning, om kjempen (stallo) og om «bøla». Den sistnemnte var ein litt udefinerbar figur – eit skremsel som blei brukt overfor ungane når dei f.eks. Ikkje ville komme inn, men fortsette med leik og stråk etter at det var blitt mørkt. Då fikk dei gjerne høre at no måtte dei bare passe seg, for no ville nok «bøla» komme og ta dei. Huldra (haldi)- fortellingar er det mange av- frå heile landet. Huldra kan skape seg om- til ei vkker jente eller ein staut gut- og vil då gjerne ha tak i eit menneske å gifte seg med. I tillegg lokka dei då gjerne med stor rikdom. Ho kunne også bytte ut udøpte barn med sine eigne, så derfor måtte foreldra passe på at det låg ei salmebok, eller noko av stål i vogga til den udøpte. Ein slik ombytta huldreunge ville vise gjennom underleg oppførsel, vere sky og lite omgjengelig. Enno eksisterer ordet «byting» om folk som er ekstremt lite «før seg». Tradisjonen kan også fortelle korleis huldrefolket kom til: Eingong Vårherre gjesta Adam og Eva, så hadde mor Eva ikkje fått flidd og vaska alle ungane i familien. Dei uflidde gjømte ho derfor bort i skogen. På spørsmål kor resten av barneflokken var, svarte ho at det visste ho ikkje- dei hadde visst gjømt seg vekk.Då skal det ha blitt svart: « Det som er gjømt- lat det forbli gjømt». Det er då bakgrunnen for «dei underjordiske», som lever i berg og haugar. Draugen, derimot, er ein figur som er knytt til sjøen. Det gammal- norske ordet DRAUGIR betyr eigentlig «dauing» eller «gjengangar»- men det har etter kvart gått over til å bety folk som har drukna i sjøen. Ordet «sjølik» blir enkelte gonger nytta i slike historier. For oldeforeldra våre var draugen enno ein trugande realitet.Han hadde skinnklede, segla i ein halv båt, og viste seg når folk skulle bli borte på havet. Ein spesiell form for gjengangar var UTBOREN (Gammalnorsk utburdr)- eit barn som var boren ut, eller barn som døydde utan å vere døpt. Det er gått over tl å bety barn som er født i dølgsmål og begravd utan å komme i vigd jord. Slike vil då gå igjen og be om å bli døpt- be om namn. Den finske forskaren Lassu Sarissala frå Åbo har samanlikna folketru- tradisjonane i Nord- Noreg og Nord- Finland, og har funne ut at kvenområda her har mist ein del av «personane» i finsk fortellertradisjon. Det gjeld figurane i skog og innsjø- og dessutan husbeskyttaren. Desse figurane er ikkje blitt påvist i kvensk tradisjon her oppe, slik ei vel skulle vente, sidan dei er så vanlege i nordfinsk folketru (kanskje kan vår «bøla»- som utvilsomt bor i skogen- vere sin rest av ei slik finsk folketru). I Finland er det heller ikkje huldra som byter barn- det er det djevelen (birro) som gjør. Kvenane her oppe har akseptert norsk tradisjon på dette området, slik dei også akseptert draugen. Han finst ikkje i finsk tradisjon. Stallo (kjempen), derimot, er ein person frå samisk folketru, og trivst godt i folkeminne- tradisjonane her oppe. Så langt Lassi Sarissala. Her følger så ein smakebit av fortelle- tradisjonen i Nord- Troms, og så håper vi at folk som kan slike historier- eller som veit av noon somer særleg flink til å fprtelle- vil ta kontakt med kulturkontoret i kommunen sin. Det er viktig å ta vare på dette stoffet mens det enno finst. Han «Jern- Hilmar» av Johan Dalheim Han Jern- Hilmar var et redskap for vonde makter, og kunne mer enn sitt fadervår.»Han har kontakt med dauingan», sa folk.Attenhundretallet gav rikelig grobunn til respekt for folk som han Jern- Hilmar. Han kunne tyrannisere hvem som helst, og gikk ikke av vegen for noen ting for å oppnå sin vilje. Vel tre mil borte bodde en kar som het Anton. En dag han satt og bøtte garn, kvakk han til, for utenfor stod Jern- Hilmar. «Ka i Jessu navn e det no», sa han og skyndte seg ut.»Dotter di, ho Ane, ska bli kjærringa mi» sa han Jern – Hilmar.»Ho får gjøre seg klar til høsten- då kjem eg å heinte ho». «Nei, dotter mi får du såvisst ikkje», sa han Anton.» Ho e jo bære banongen einno. Du fårheiller se deg om etter et voksent kvijnnfolk».Han tenkte med gru på hvordan hun ville få det sammen med Jern- Hilmar. Dessuten så hadde hun allerede en kjærest. Det mørknet i ansiktet til han Jern- Hilmar. «Det blir som eg har sagt, om du vil overleve neste sesong». Han snudde seg brått og gikk.» Gud forbarme seg over oss»sa han Anton og sette seg ned på trappa.Aldri hadde han følt seg så maktesløs. «Aldri i verden om eg gifte meg med han» sa ho Ane.»Ja før ska eg dø». Hun torde simpelten ikke bli heime lengere. «Du pappa «, sa ho, «eg blir med deg til Finnmarka» Som sagt, så gjort. Da Anton seilte til Honningsvåg på fiske det året, ble ho Ane med som mannskap. Ane var til god hjelp ombord, dyktig og sjøsterk som hun var. Men fangstene var dårlige- ja det dårligste som Anton hadde opplevd gjennom alle år. Det var som intet ville lykkes. Mismotet ble større og større, og det føltes tyngre og tyngre å ro ut. En dag de kom roende inn uten fangst, føltes båten ekstra tung. Ja det var nesten som om de aldri ville nå land. Inne på havna kom en fremmed båt roende forbi.»Ka e de dokker slæpe på?» ble det ropt. Anton stirret på kjølvannet, men så slett ingen ting. «Dokker slæpe på nokka», ble det ropt på nytt.»Fortsette dokker slik, betyr det dauen førr dokker begge». Han Anton skjønte nå sammenhengen, og at det stod om liv.»Kain dokker hjelpe oss, så vær så snill....», ropte han Anton tilbake. «Møt meg i kveld dær ute på det ytterste nesset, klåkka tolv presis», ble det ropt fra den andre båten, som rodde bort med god fart. «Eg tør ikkje gå», sa ho Ane da de nærmet seg nesset». «No kjæm du» sa faren kvasst og hugg neven i skulderen. Hun fulgte godvillig med. Fremmedkaren var allerede kommet. Han satt ytterst på nesset, like ovenfor tangfjæra, og snudde seg ikke engang da de kom. «Sett dokker ne», sa han, «hær rett bak meg- og bli sittanes tel eg sei fra, uansett ka som heinne, om dokker vil berge livet». Han satt og rugget på seg, og småsang for seg selv. Det hele føltes så nifst, at de begynte å lure på om fremmedkaren foran dem var et menneske eller noe annet, der i skumringen. De fikk ikke anledningen til å fundere mer på det, for opp av havet kom det plutselig en draug, storvokst og skremmende, og liksom uten ansiktstrekk. De våget ikke å se på han, men klamret seg til hverandre der bak ryggen til fremmedkaren, som satt rolig uten en bevegelse. «Ka e det du vil?» Røsten var så grov og hul at de fikk frysninger nedover ryggen. Begge var de for skrekkslagne til å oppfatte hva fremmedkaren svarte, men plutselig var draugen borte. «No kain dokker gå», sa fremmedkaren. «No blir dokker ikkje plaga mer». De fikk ikke sove denne natta, og det ble ikke rodd fiske den dagen. Tidlig samme morgen var han Jern- Hilmar ute på fjorden og fisket, sammen med en som hette Peder. Plutselig ble Jern- Hilmar stiv i ansiktet. «Ser du dein karen dær?», sa han og pekte ut i fjorden. En stor hval kom svømmende inn mot båten. «No e vi ferdige, begge to», sa han Jern- Hilmar, for han visste at draugen han hadde sendt nordover, hadde tapt mot en sterkere makt. «Det e einno håp», sa Jern- Hilmar da hvalen nærmet seg båten. Så ropte han med høy røst:»Fra i dag ska eg bruke livet tel å helbrede folk- Han Peder ska være vitne mitt på det». «Bekreft det», sa han tel Peder, som holdt båten opp mot vinden. Og det gjorde Peder i siste liten. Hvalen slo med halefinnen i det samme den dykket like ved båten.Slaget falt fra båten, som ellers ville ha blitt knust til pinneved. «Gudsjelov», stønnet Jern- Hilmar. «No ror vi på lainn». Han visste om et kvinnfolk som lå syk der oppe. Og gikk rett inn. «Stå opp, førr no e du frisk», sa han til husets frue. Hun hadde ingen tro på at hun var frisk, og ble rolig liggende. Då gikk han Jern- Hilmar bort til senga, rev dyna av ho, og sa ganske kvasst:»Står du ikkje opp, så ska eg ligge me deg». Hun skvatt så hun hoppet ut av senga, og kom seg ut til husbonden sin. Jern- Hilmar hadde slett ikke noe godt rykte, det visste hun. «Se, e du blitt frisk?», spurte husbonden. Og først da oppdaget hun at det var tilfelle. Det var Jern- Hilmar sin første helbredelse, og det skulle senere bli mange fler, for han holdt det løftet han hadde gitt på fjorden denne selsomme morgenen engang på attenhundretallet.

Skrevet av Edith S.B. Båhl, mandag, 23.04.2007 - klokken 15:01 Sist endret: mandag, 23.04.2007 - klokken 15:12