Tsjudernes røvertokter til Nord-Norge. Dette er skrevet av Oddvar Ørnebakk: Skibotn 23.5.1993 I filmen Ofelas (Veiviseren) av Nils Gaup ser vi de fremmde som kom til reinsamene inne på vidda og drepte alle de fikk tak i. Hvem var disse fremmede, som det fortelles så mye om i nordnorskefolkeminner ? La oss gå tilbake til år 1325. Den politiske situasjonen på Nordkalotten: I året 1319 var den 3 årlige Mangnus Eriksson blitt konge både av Norge og Sverige. Han var dattersønn av den norske kongen Håken V Magnusson og sønn av den svenske hertug Erik, som nylig var satt i fengsel og døde der sammen med sine 2 andre tilfangetatte brødre. Fra da av gikk Norge inn i personalunion med Sverige. Kongen var bare 3 år gammel og kunne naturlig nok ikke styre sjøl. Det ble en slags høyaristokratisk råd som tok styringa. Her var det Erling Vidkunsson av Bjarkøy og Giske som hadde styringa iallfall fram til 1332 da kongen ble myndig. Erling Vidkunsson var drottsette og ridder. Han eidde jord i Bjarkøy, som var et kjent område fra vikingetida. Giska er nede på Møra og ham eide og jorde-eiendommer på Østlandet. Erling Vidkunsson var en god og forstandelig mann som ivaretok landets interesser på beste måte. Nord-Norge lå under erkebispesetet i Nidaros (Tronheim.) Folk betalte skatt til kongens lensmen og tidende til(den katolske)kirka. Men langs kysten nordpå måtte de og betale skatt til storfyrstedømmet Novgorod.som sendte sine karlske tjenestemenn nordover for å skaffe inntekter. I Sverige der den 3 årie gutten samtidig var konge var det drotten Knut Jonsson som leda rådet som styrte. Nord-Sverige lå under erkebisbesetet i Uppsala, der Olof Bjønsson var erkebiskop. Fra Kemi og vestover betalte man skatt til Sverige. Det var mer og mindre fast bosetting langs kysten av Bottniska Viken og jo mer dess lenger mot sør man kom på begge sider, på svensk Væsterbotten og på finsk side Østerbotter(Pohjanmaa,) Finland var på denne tid stort sett fast tilknytta Sverige. Unntatt var Karelen(Karjala) som var under storfystedømmet Novgorod, vikingenes Holmgard, i «Vendland» (av det finske ordet for Russland,Venæjæ.( ... goters og venders konung ... ) I året 1257 var ( Vest – ) Finland lagt under den svenske kirka, ved Birger Jarl. Omkring 1325 fikk det finske folket en fredsperiode på 25 år, og det gjorde godt for dette folket som levde i grenseland mellom forskjellige kulturer og interesse-sfærene til de to katolske kirkene. Det var en lang fredsperiode på denne tida. Storfyrstedømmet Novgorod var den tredje organiserte staten i nordkalottområdet. Novgorod ligger syd for St Petersburg, ved Ilemensjøen.De hadde foruten interessene nordover mot Nordishavet også sterke interesser mot Estland og Latvia. I disse årene var Juri Daniels-sønn gosudar eller stor fyrste i Novgorod. I områdene rundt Novgorod bodde det karelske folkeslag som snakka det finske språket og således kunne gjøre seg forstått langt ned i Hålogaland. Karelen lå under dem, og området øst for en linje fra sørenden av Ladoga tvers gjennom Finland til området ved Brahestad sør for Oulu.Derfra til Kemi hadde de skatterett. Fra Kemi gikk grensen langes Kemielva til Nordishavet,en noe uklar grense. År 1227 var nesten alle som bodde i Karelen blitt kristna ved å bli døpt. Østpå ble svensker,dansker,nordmenn og finner kalt for «njemster». Tidligere var de fra Norden som dro gjennom «Vendland»til Bysants og den veien kalt for væringer,på russisk varjager. Den nord-finske jernalderen varte til ca år 1250. Tidsepoken omkring 1325 kalles av de fleste for middelalderen, den kan sies å vare fram til år 1500, da den nyere tid begynte. Men dette kan betegnes på mange måter. Til Nordkalotten var det kommet et nytt begrep : Birkarlene ( finsk pirkkalaiset.) Ordet kan komme av BIRKE og KARL. Ordet birke betydde igammelnordisk en handelsby og karl er en mann. Birkarlen ( som var en svensk statstjenestemann med store private rettigheter og som etiske regler ikke behøvde å plage særlig mye) inn gikk i en svensk spydspiss-organisasjon som krevde inn skatt og samtidig søkte å utvide grensene for Sverige. Over hundre år etter denne tidsepoken fikk gosudar Ivan III Vasils-sønn av Novgorod seg fortalt mens han var på inspeksjon reise nord i riket sitt at landet nord for Onega ble kalt for «taipalentakaisten tsuudien maa « (Tsjeudenes land bak fjellene eller høydene.) Da bodde altså tsjudene i landet mellom Oneasjøen (Æænesjærvi) og Kvitesjøen. I vikingtida var landet rundt Kvitesjøen og Arkangelsk Bjarmeland. Kandalaksja var Gandvik Ordet tsjude og hundre på samisk er nesten likt. Av den grunn og fordi disse røvertoktene opptok så mange og etter hvert som årene gikk fikk så store dimensjoner for folket på Nordkalotten,begynte man her i området å kalle disse skatteinnkrevings- og plyndreavdelingene for russe-hundra (roåsså-stjåjit på samisk.) År1323 ble de fred mellom Sverige og Novgorod i Nøteborg (finsk Pæhkinæsaari) som er i sørenden av Ladoga. Det ble laga en fredstraktat der man i grove trekk laga grensene som skulle gjelde i framtida. Men landet der man laga grensene var fremmed og det fantes ikke pålitelig kart De 2 lands interesser var naturlig nok og svært forskjellig. Og forhandlerne visste og at mye kom til å avhenge av andre ting som ville komme etterpå :Militær påvirkning, skatteinnkreving, kirkas påvirkingskraft, handel og kultur. Grensen ble stort sett som før, fra Systerbæck innerst i Finskebukta nordvestover gjennom Finland til området ved Brahestad, sør for Oulu (Uleåborg ) i Østerbotten.På svensk side,ved Bygde sten i Skellefteå er det en grensesten.Det er antydninger at Novgorod ville at grensen skulle fortsette her fra og gå videre.Fortsetter man omtrent samme linja havner man i Malangen. Og i traktaten står det klart at Novgorod hadde skatterett til Raudaberg (Rødbergodden i Malangen.) Norge hadde skatterett til Kvitesjøen (Trinæs i Øst-Kola og Vieljoki ved Kvitesjøen. ) (Quisling-regjerina ville forøvrig att Norge skulle få disse områdene når man gjorde opp status etter at tyskerne hadde vunnet krigen..) Det hadde vært ufred og røvertokter i Østersjø-området i århundrer.Året 1150 var styrker fra Novgorod og ødela Sigtuna i Sverige.Det var den største handelsbyen på den tida,her ble svenskenes første mynt laga, Det hadde og vært splid og krangel nordpå. I 1251 kom det ut sendinger fra Novgorod til den norske kongen og klaga over att det var krigshandlinger mellom nord-menn og karelene.De bad fred. Man ble da enige om att Lyngstua skulle vere vest grensen for Novgorods skatterett. Men ufreden fortsatte. Det kom røvingstokter (skatteinkrevning?) i årene 1271, 1279, 1302, 1316, i fredsluttningsåret 1323 var de helt til Bjarkøy. I 1349 var de og tok Lendvik kirke og tok en ny tur til Bjarkøy, som vel var et rikt området med bondegårder og rikdom. Det var og plyndringstokter i 1384 og 1411 I 1377 angrep de den nye borgen (slottet) Uleåborg (Oulu) i svensk Østerbotten,men de klare ikke å ta borgen. År 1419 tok nordmennene hevn og herja mot Karelen (Kvitesjø-området). Det siste kjente plyndringstoktet østfra var våren 1496. Da sendte den russiske storfyrsten Peter Uschatij væpnete styrker til Bottniska Viken, der de plyndra Torneå, Kemi og Uleåborg. Fra 1478 hadde Moskva overtatt som hovedstad i Russland, de hadde under lagt seg Novgorod. Kirkene var spesielt ettertrakta, fordi man her hadde større verdier.Trondenes kirke ble besøkt,men den var av stein og sto igjen etter besøket. Den var bygd som festningskirke ca 1114. Seinere ble den bygd opp på nytt i stein. Tromsø kirke ble bygd ca 1250 og Vardø kirke og Vardøhus slott år 1307. Når kirkegammene på Laukøya i Nord-Troms ble bygd veit man ikke,men det bør ha vært i årene før Svartedauen,som kom til Bergen år 1349. Samtidig kan man anta at det ble oppført kirke i Nallovuoppi,like ved der den eldgamle markedsplassen i Skibotn lå. Folketradisjonen forteller at her har ligget en kirke og kirkegård. Da man laga veien Kvesmenes-Skibotn i 1940 kom man over svære rester etter grunnmur nede i sanden i området der kirka skulle ha ligget. Det er ikke fore tatt andre undersøkelser her etter den tid. År 1330 var bojaren (finsk paiari = stormann,høvding) Vallittu slottsherre på Kexholm slott (Kækisalni)ved Ladoga. Om hann fortelles det at han sansyneligvis var den som organiserte alle disse røvertoktene til Nord-Norge .Han bodde midt i Karelen og var en høy embetsmann for Novgorod. Fra dette området ble de novgordske skatteinnkrevings-og handels-og plyndringstoktene planlagt, bekostet og oranisert. Bojaren Vallittu kan altså være den som i en fjern fortid laga så mye plage og skaffa så mye redsel for de som bodde på Nordkalotten. Slike røvertokter var vanlige den gangen. Vikingene fra Norge, Sverige og Danmark hadde reist i viking i mange hundre år. Det samme hadde tavasterne (hæmælæiset)og findlenderne fra sydvestre Finland (Kaland)gjort mot sine frender sør for Finskebukta.Det hadde vært nesten en ærlig levevei. Ved freden i Solbova 1617 tilfalt Kexholms læn og Ingermanland Sverige og fra da av var det ikke mulig å organisere flere tokter mot Nordkalotten fra denne del av Karelen . Kilder: Finlands historie Weilin & Gøøs Tornedalens historia I Lyngen bygdebok I Andre, mindre kilder Oddvar Ørnebakk sign Skrevet av Isak E. Nilsen og Tobias Fagerli

Skrevet av tobias, fredag, 11.05.2007 - klokken 09:30