Tvangsevakuering av Skibotn Utkast I Oddvar Ørnebakk Abaja 27.11.1994 Tvangsevakueringa av Skibotn høsten 1944. Bakgrunn. Tyskland overfalt Norge plutselig om morgenen 9.april 1940 og 2 måneder seinere ba Norge om kapitulason overfor tyskerne. Da hadde den norske regjering og Kongen reist til England. Skibotn hadde mobilisert 18 soldater til forsvarskampen.Derav var det en kompanisjef, kaptein Johan Hansen, som førte 3. kompani av I. bataljon av Troms infanteriregiment nr 16 ( IR 16 ). Johan Hansen var født i Abaja og var da 47 år gammel. Han hadde gått underoffisersskolen i Harstad og hadde avansert fra sersjant i 1930 til kaptein i 1940. Kompaniet besto av lavangs- og gratangsværinger. Som nestkommanderende i kompaniet hadde han løytnant Isak Henriksen fra Kvænangen, alder 32 år. Skibotn hadde 2 nyutdannede sersjanter den gang, Ingvald Eriksen og Arne Høeg. Ingvald Eriksen vervet seg som sersjant til garnisonen i Sør – Varanger i oktober 1939, da situasjonen mellom Finland og Sovjet – Unionen begynte å bli mer og mer spent og også Norge måtte begynne å sette sine små militære styrker i beredskap. Arne Høeg ble mobiliseringsplassert i I. bataljon av IR 16, som var Sør – Troms – bataljonen. Nord – Troms med Tromsø- området mobiliserte II- bataljon, der det inngikk et stabskompani og geværkompaniene 5., 6. og 7. kompani og 8. kompani som var mitraljøsekompani eller støttekompani som det heter i dag. Soldatene rundt Lyngenfjorden og endel fra Øverbygd var i 6. kompani av II. Bataljon IR 16. Kompanisjef var løytnant Hilmar J. Flakstad, han var fra Harstadkanten og var politimann i det sivile.Nestkommanderende var løytnant John Georgsen Amdal fra Overhalla i Nord – Trøndelag. Han hadde vært i Narvik 9. april i Nord – Trøndelag IR 13. Bataljonen ble overrumpla og fikk ikke til noen motstand mot tyskerne. Endel soldater og befal kom seg unna tyskerne og kom seg over til Bardu, der de ble putta inn i nordnorske avdelinger. På den måten kom Amdal til Lyngenkompaniet 6. kompani. Han var meget godt likt av soldatene som fikk en fin og forstandig offiser. Da 6. kompani om kvelden 20.05.1940 angrep og tok Kobberfjell ( innafor Bjerkvik ) ble løytnant Amdal truffet av en bombekastergranat og døde. .................................... De første tyskerne kom til Skibotn i juni 1940 og hovedstyrken kom september / oktober 1940. Det var styrker fra tyske 3. gebirgs ( - alpejeger ) divisjon, som ble landsatt i Narvik 9.april og som kjempa mot de nordnorske avdelingene der og ble pressa tilbake fra Gratangen til det lille området ved Bjørnefjell. De rekvirerte hotell på Marked. Eieren, lærerinne Karina Pedersen var død under den første delen av krigen, i mai 1940 og hotellet var blitt ubetjent sida hun ikke hadde nære slektninger som ville drive videre. Tyskerne rekvirerte og bedehuskapellet, som var blitt vigsla til bruk for den Norske Kirke i 1930, men som ble eid av den læstadianske menighet i Nord – Troms. Tyskerne kom til bedehuset en søndag formiddag mens det var gudstjeneste inne og de sto og venta til gudstjenesten var ferdig og folket gikk ut før de overtok bygningen til sitt behov. Det skulle gå nesten 5 år før bygdefolket fikk sin kirke tilbake. Tyskerne etablerte seg i Skibotn med kommandantskap og støtteavdelinger. Det ble bygd brakker og noen bunkerser og det ble laga skyttergraver, laga minefelt og satt opp piggtrådgjerder. Sommeren 1941 begynte tyskerne å bygge vei opp Skibotndalen til Finland. Den ble ferdig seinhøsten 1942. Våren 1943 kom de første russefangene, de bodde i en liten leir ved Becks fryseri. I august 1944 begynte de første tyske avdelingene å komme fra Finland ned Skibotndalen.Da hadde tyske 270. infanteridivisjon kommandoen her, de hadde hovedkvarter på Rislamoen ved Storsteinnes. ................................................................................................................................ Da Finland brøt de diplomatiske forbindelsene 02.09.1944 var det klart for konflikter på Nordkalotten. Tyskerne satte i gang sine tilbaketrekkingsplaner fra østre finsk Lappland og Nordvest – Russland, under kodenavnet Birke. Hovedstillingen mot Troms skulle være ved Karesuando, Jæræmæ ved Lætæseno – elva. Stillingen hette « Sturmbock stellung ». ( I dag er den bygd ut til krigsmuseum ). Derfra skulle det bære en forsvarslinje østover til Petsamo ( russisk Petsjenga ). Nikkelgruvene i Nikel ( finsk Kolosjoki ) ville tyskerne beholde slik at de fikk tilførsel av nikkel til krigsproduksjonen. Den 15.09.1944 skulle tyskerne ifølge det finske ( og russiske ) kravet være ute av Finland, ellers skulle finlenderne internere tyskerne og overlevere dem til Sovjet – Unionen. Finland beslutta da å evakuere Lapplands læn. Tyskerne hadde sitt hovedkvarter i Rovaniemi og hadde lagre og mindre garnisoner rundt i lænet, spesielt i de østre deler. Tyskerne og finlenderne laget en « gentlemens»- avtale om at tyskerne skulle trekke seg tilbake mot Norge og finlenderne skulle komme etter ca 1 døgn etterpå, så slapp man å komme i kamp med hverandre.Da russerne fikk høre om dette krevde de mere aktiv krigsinnsats av Finland. Ca 27.09.1944 falt de første skuddene mellom finske og tyske soldater, øst for Rovaniemi. Dermed var Lapplandskrigen i full gang. Den 07.09.1944 ble Norra Finlands evakueringsstab i Oulu, Uleåborg oppretta. Den første frivillige finske evakuering av Petsamo var igangsatt den 04.09. De første finske evakuerte kom til Haparanda i Sverige den 16.09., det var ca 2300 mennesker som kom fra Rovaniemi by og landkommune. Det gikk fort, den 23.09. var evakuering av menneskene fra Lappland sørover til Finland og vestover til Sverige slutt. De finske nabokommunene Enontekiø, Muonio og Kittilæ fikk ordre om å være klar til å flytte den 09.09. Men det gikk så to uker uten at noe mer skjedde. Endel dro over til Sverige den 18.09. av redsel for at Sverige skulle stenge grensen, men hovedmassen flytta over til Sverige omkring 23.09. Familien Viik i Kilpisjærvi dro til Mukkavuoma ( Kummavuopio ). Dit tok de med hesten og noen kyr, som fikk være der vinteren over hos fjellstueoppsitter Olga Raattamaa ( Keiserinne Olga ). Valde Viik ble igjen sammen med datteren Silja og fostersønnen Vieno Karisaari. Resten av familien ble sendt til Jokkmokk der de var til sommeren 1945. Fra Lapplands og Uleåborgs læn ble det evakuert 56 417 personer til Sverige, de fleste i dagene 19.09. til 23.09.1944. ..................................................................................... Russerne angrep vestover mot Listafronten og Norge fra Murmansk – området 07.10.1944. Den norske «politiministeren» i nazist – regjeringa i Oslo, Jonas Lie var oppnevnt til styresmann for Finnmark og Nord – Troms. Han skulle være sjef her oppe og lede evakueringa. Den 17.10.1944 ga han ordre om frivillig evakuering av landsdelen. Men folk brydde seg ikke så mye om dette. Den 18.10.1944 kom de første sovjetrussiske soldatene til Norge i Øst – Finnmark. Den 25.10. trakk tyskerne seg ut av Kirkenes. Den 28.10,1944 ga Hitler ordre om tvangsevakuering av Finnmark og Nord – Troms. ....................................................................................... I Skibotn var situasjonen noe spesiell på grunn av veien opp Skibotndalen og utviklinga i Finland. Lokale tyske militære sjefer begynte å formane folket til å reise fra Skibotn. Fra tysk fikk man ordet «evakuering», dette var noe som folk knapt hadde hørt om før. Våren 1940 var det kommet flyktninger hit fra Narvik og noen av dem ble her resten av krigen. Fra august begynte det å komme tyske militæravdelinger ned Skibotndalen. Mange av disse tyske soldatene var trøtte og nervøse. Det kom og masse nye russefanger til Skibotn – området. En stor kolonne kom i slutten av september fra Lyngseidet rundt fjorden og gikk til Galggojauri, hvo de ble satt inn i bygging av veier og bunkerser i grenseområdet. I slutten av august 1944 ble skolen rekvirert til krigslasarett. Skolebarna hadde friminutt da det kom 2 tyske lastebiler. En av dem rygga til skoletrappa og baklemmen ble slått ned. En båre med en såret soldat på ble tatt ut. Da båra ble bøyd nedover kom det en foss av blod som falt på trappa. Soldaten som hadde blitt såret i Øst – lappland eller Nordvest – Russland ( det var før Finland var kommet i krig med Tyskland ) hadde blødd kraftig. Vår lærerinne, frk. Leigland kom og sa at vi ikke fikk gå inn i skolen mere, hun skulle hente ranslene våre. Og vi måtte gå heim og det ble ikke mere skole her før i august året etter. Da var det blitt fred. Det ble ordna med skolegang i Emma Becks hus noen dager seinere, men der var det bare skole i 2 – 3 dager før dette også ble slutt. Dette var slutten på pliktig skolegang i Skibotn dette skoleåret. I august 1944 hadde de allierte stor framgang i Frankrike, de tok nordøst – Frankrike og Belgia og det virka som krigen snart ville slutte. Finland gikk ut av krigen på tysk side 02.09.1944. Mange i Skibotn arbeidet på riksveien opp Skibotndalen. De første dagene av oktober så de at tyskerne kom med finske krigsfanger ned veien i Skibotndalen. De hadde et veldig sterkt vakthold med soldater og hunder rundt disse krigsfangeflokkene som kom ned dalen i full marsj. En finsk soldat hadde ropt Suomi! Til veiarbeiderne for å tilkjennegi at de var finlendere. Disse krigsfangene overnatta i en liten fangeleir som lå der Karin Lambela bor nå, ved Statoil i Abaja. Det var laga groper i sanden med bølgeblikktak over. Vaktholdet var veldig strengt og det var portforbud i Abaja i slutten av oktober, man fikk ikke gå gå ut etter at det var blitt mørkt. De finske krigsfangene fikk brutal behandling og nesten ingen mat disse første ukene de var fanger. Det kom også norske frontkjempere ned dalen, det var Freiwilligen norvegischen battalion nr 506 ( Skijegerbataljonen som nasistene kalte den ) som kom til Norge. De hadde tilhørt 6. SS divisjon Nord og kjempet mot russerne nord for Kiestingi i Vienan – Karjala, sør for Kandalaksja ( Gandvik ) og de bar tysk SS – uniform. Under krigen kom det norsk «grensepoliti» til Skibotn og Helligskogen. Der var det noen fra Lyngen og endel befal sørfra, blant annet Skramstad, Olberg og Faye. Mange fra Skibotn kjente dem. Det ble fortalt at Faye kom ned Skibotndalen denne siste krigshøsten. Frontkjemperbataljonen var i kamp med finske styrker ved Sirkka og ved Muonio ca. 29.oktober 1944. Fra Muonio ble de kjørt til Lulle, der de lå i leir og hvilte seg noen dager. 2 soldater hadde gått fra Lulle og kom inn til Marie og Einar Koht. De hadde lyst til å prate med folk. Kort tid etter kom en offiser i motorsykkel med sidevogn og henta dem tilbake til de andre. Det kom og frontkjempere til Skoggårdan, der de flytta inn i Høeg sitt hus, og de stjal brensel fra Helmer Pedersen. De unge i familien var blitt heime og hørte hva som skjedde om natta. Fra Lulle masjerte bataljonen til fots til Narvik. Tyskerne hadde lite biler og bensin på denne tida. Denne evakueringshøsten ble det, i likhet med situasjonen etter angrepet i Narvik i 1940, endel «vekkelser», folk omvendte seg og overga seg til Gud. Det ble holdt forsamlinger og folk samla seg om guds ord. I siste del av oktober flytta flere og flere til Manndalen. Det var jo ikke vei dit, bygda var avsides og folk regna med at der ville det være fint å være til krigen var over, så kunne man dra heim igjen. Man behøvde ikke streve så mye hvis man fikk bo i nabobygda. En av de første som evakuerte var Elida og Malvin Wilhelmsen, de bodde i Nallovuoppi. Malvin fikk låne den gamle åttringen til Nilsa – Niko i Lyngsdalen og den 16. oktober 1944 seilte de i fin medvind fra Nallovuoppi til Skorøya ytterst i lyngenfjorden, der de var til freden kom i mai 1945. 2 dager etter, 18.oktoberevakuerte Nils M. Hansens familie fra Falsnes, de reiste med motorkutter «Nord – Norge», skipper Hans Anton Heiskel fra Sandøra, Elvevoll og reisa gikk til Mandalen. En kvige og endel sauer var med. Vanlige tyske soldater sa til folk nein, nein dere må IKKE dra dit, det er ikke bra! Ikke reis dit! Men det var som å snakke til berget, folket evakuerte til Manndalen mann av huse, unntatt de aller siste som dro fra Skibotn. Den siste båttransporten til Manndalen gikk så seint som 08.11., det var familiene til Gunerius Kvalberg, Anton Johnsen og Karl Grape som reiste med motorkutter «Elgsnes», skipper Hans Kiil fra Hatteng. Omtrent samme dag, 08.11. dro de aller siste fra Skibotn, det var familiene Marta og Jakob Lambela, Hanna og Jophan Lambela, Marie og Einar Koht og Petra og Marinius Johansen som dro til Kitdalen og Balsfjordeidet. De fleste ble frakta med Johan Naimaks gamle lastebil. Han bodde i Kitdalen. Tyskerne hadde gitt beskjed om at 8. november var siste dag, da skulle alle ha reist fra Skibotn. Og slik ble det. Familien Marie og Peder hansen og sønnen Asle dro ikke til Manndalen. De var den familien i Skibotn som evakuerte kortest av alle: De dro til Eldsnes, der de bodde i huset til Johan – Petter og Hanna Johansen. I Eldsnes og Bukta var det 5 hus som ikke ble evakuert, de fikk bli der mot at de skrev under på en erklæring til tyskerne om at de fikk bli der på eget ansvar! Orden skulle det være. Det var bare et hus nedenfor Marie og Peders som ikke var evakuert i Norge, huset til Karl Johansen, der kona Sofie og svigersøsteren Marie bodde. Mannen i huset, Karl var rømt til Sverige. Ved sida av de to tvangstilbakeholdte på Skjervøy var disse de som bodde «lovlig» aller mest mot nord i Norge den gangen. Mange yngre, men også eldre menn i Skibotn rømte til Sverige denne siste krigshøsten. Det hadde gått en strøm av skibotngutter til Sverige fra sommeren 1940. Mange dro heimefra men de siste dro fra Manndalen, etter å ha hjulpet resten av familien til å reise videre til Tromsø og sørover. For dit måtte alle dra, også fra Manndalen. Noen få prøvde seg som «huleboere» oppe i Kjerringdalen eller i Svartskogen, men de fleste ga det fort oppetter å ha vært noen netter ute. Folk trodde at krigen snart var slutt og at de fikk dra heim. Par dager etter at de siste fastboende dro fra Skibotn kom sjefen for 6. gebirgs ( alpejeger-) divisjon generalløytnant Max Pemsel hit. Hans divisjon, som kom fra Petsamo og Kirkenes skulle overta ansvaret for forsvaret av Skibotn og Lyngenområdet. En måned etter var divisjonen, som var kommet forbi Porsanger, Alta, Olderdalen og Oteren på plass, med de fremste avdelinger i Ailakkavaara i nerenden av Kilpisjærvi. Divisjonshovedkvarteret var i Lyngenfjord Hotel ved Oteren. Fra september 1944 hadde tyskerne bygd på forsvarsstillingen som ble kalt Lyngenlinja. Den gikk fra Storfjorden til Treriksrøysa og til Sargivaara og Ailakkavaara på finsk side. Det ble bygd mange hundre underjordiske bunkerser, veier, bruer og forsvarsanlegg. Kilpisjærvi var sterkt befesta. Planen var å stansesovjetrusserne her. Folket i Skibotn evakuerte til Eldsnes og Balsfjorden. Og de dra via Manndalen til Tromsø, derfra ble de spredd ut på Kvaløya, til Senja og til Vesterålen. Noen dro til Lofoten og noen få lenger syd. De som vel reiste lengst var Laura og Karl Pedersen, de var i Helgeroa ved Larvik sør for Oslo. Når folk kom fram der de skulle bo, roet de seg ned. Og de begynte å tenke på sine slektninger og sine naboer, hvor kunne de være? Det ble satt inn annonser i avisene, som denne i Lofotposten: «den 12.12.1944 Anny Nilsen Rotsund, ønsker forbindelse med sin familie og venner fra Skibotn, under adr.: Ørsnesvika, Kabelvåg.» En annen annonse på samme side i Lofotposten: « Evakuerte fra Samuelsberg søker forbindelse med predikantene Erik Eriksen, Nils H. Nilsen, Samuelsberg og Karl Lunde, Nordreisa, samt alle kjente. Arne Hansen, adr. lærer Tjungen, Maurnes, Hognfjord i Vesterålen.» Predikant Erik Eriksen ( Lille – Erik, sønn til storpredikanten Erik Johnsen ) komsammen med oss til tromsø over Lyngseidet i slutten av oktober 1944. Mens de enda bodde heime kom det en tysk patrulje opp i Manndalen og de oppfordra folk til å evakuere. Erik Eriksen og hans familie reagerte ikke noe særlig på det. Da ble tyskerne irriterte, de tok bensin og gikk inn i stua og kjøkkenet og helte ut bensin og ba folk gå ut, for nå tente de på. Og det gjorde de, rett for øynene på skrekkslagne manndalinger og skibottsværinger. Den eldre predikanten ble naturlig nok oppskaka av denne brutale framferden. Han og familien ble å være i Kallfjorden på Kvaløya, til krigen slutta. Det var særdeles fint vær denne høsten og vinteren og det berga mange menneskeliv. Folket fra Skibotn var heldige og det var vel få eller ingen som opplevde slike hendelser som familien Erik Eriksen. I Skibotn hadde det vært tyskere sida 1940 og bygdefolket var vant til å omgås disse, det var ikke noe å være redd for. De tyske soldatene hadde streng disiplin og oppførte seg meget korrekte. Da 2 unge tyske soldater ( fra Berlin? ) høsten 1944 gikk inn hos sivile i Abaja og oppførte seg upassende firte sønnen i huset seg ut av vinduet og sprang til en tysk kommandoplass og varskodde fra. Det kom tyske vaktsoldater og ordna opp. Dagen etter ble det satt ut 5 vaktposter rundt i Abaja som skulle passe på de sivile slik at de kunne få være i fred. Det hadde vært rolig og bra i Skibotn inntil september 1944, da frontsoldatene fra Finland begynte å komme. De hadde dårlig disiplin, dårlige nerver på grunn av aktiv krigstjeneste, og tilgang til brennevin som de forbrukte. Når folket kom til Tromsø eller lenger sør begynte de å vurdere situasjonen. Det var jo ikke krigshandlinger her og været var meget fint, det var nesten sommerlig. Og heime var det blitt igjen masse saker og ting som var verdt både penger og som det var umulig å få kjøpt nå dette femte krigsåret med varemangel overalt. Enn om man forsøkte å dra tilbake og hente tingene ? Tyskerne trengte mat, fisk fikk de aldri for mye av. Og til fiske trengte man fiskegarn. Dette var ofte blitt heime i naustet. Og dette forsto tyskerne, folk måtte ha garn for å fiske. Så fikk de lov å dra heim for å lete etter saker og ting. Men tyskerne som bodde i de fraflyttede husene hadde tømt det meste, omtrent alt var borte. Johan Stark fra Abaja fikk og dra heim. Da han kom til gården sin hørte han musikk og latter, også kvinnelatter. Huset deres var tatt ut til kommandantbolig i Abaja og kvinnene var finske jenter og damer som var kommet med tyskerne fra Finland denne høsten. Tyskerne hadde lokka dem med seg ved å fortelle at russerne kom til å pine og likvdere dem straks de kom. Og svært mange jenter ( ca 500? ) trodde på dette og ble med til Norge. Johan Stark torde ikke gå inn i huset sitt og han fant lite å ta med seg tilbake. M/K Samhold av Skibotn var i Vesterålen. Derfra søkte eierne, brødrene Johan og Marius Grape om tillatelse til å gå til Skibotn for å hente fiskeutstyr og annet. Og tillatelse fikk de. De måtte gå rundt Uløya og inn Rotsundet for å unngå minefelt i Lyngenfjorden og så måtte de gå til en tysk kontrollstasjon i Stubbeng. Dette var rett før jul i 1944. Der lå lasteskipet «Bjørnefjell» som hadde tatt inn evakuerte fra Stubbeng og førte dem sammen med andre fra Storeng til Ullsfjorden. I Stubbeng fikk «Samhold» en AT – løytnant med seg ( AT= arbeidstjeneste). Han skulle være med som tolk og vakt. De kom til Skibotn og var heime, men det var lite å hente. De neste og siste som var i Skibotn under krigen var Peder Johansen og Ada og Ernst Hulbak. De var evakuert til Balsfjorden. Mens de var der døde kona til Peder, Mina. Dette var i april 1945, noen uker før krigen slutta. De fant ut at de skulle søke om å få begrave henne i heimbygdas jord. Og de fikk tillatelse til det av tyskerne og de kjørte henne med hesten til Skibotn, grov en grav og gravla henne. Fremdeles vae det meget godt vær og stille og rolig. Ved Falsnes hadde det vært masse tyske soldater og russefanger på veien. Det var tyskere som var kommet fra Kilpisjærvi, der en av bataljonene ( III. ) fra gebirgs- (alpejeger ) regiment nr 143 hadde trekt seg ut av Finland og gikk i stilling ved Falsnes. Den 8.mai 1945 ble det fred i Norge. Den norske regjering i London hadde utarbeidet mange planer for maktovertakelsen. Det ble utnevnt nye fylkesmenn og lensmenn med mere. Den nye lensmannen i Balsfjord fikk ordre om å sende vaktmannskaper til Storfjord, til Skibotn og Hatteng. Til Skibotn ble uttatt Asle hansen, Ernst Hulbak, Johan lambela, Jakob Lambela og Marinius Johansen. De sykla til Skibotn og bodde i Aksel Seppolas hus. Deres oppgave var å følge med hva tyskerne holdt på med og rapportere dette til norske myndigheter. Noen dager etter dette, ca 15.05. kom det norske soldater fra V. reservepoliti ( felt-)bataljonen som hadde kommet til Tromsø over Narvik. Det var en tropp ca 40 soldater fra 4. kompani i V. Bataljonen under ledelse av løytnant Odd Holene.- Løytnant Holene hadde kommandoplass i Johan Hansens hus. Han ble utpå sommeren forfremmet til kaptein. Det kom også engelske soldater til Skibotn i midten av juni 1945. De bodde ute i Rånka og tilhørte 368. artilleriregiment. De sovjetrussiske krigsfangene ble sendt heim med jernbane over Narvik og med båter fra Troms. Den første båten fra Troms gikk fra Skibotn 22.06.1945. De engelske soldatene forlot Norge etter at sovjetrusserne trekte seg ut av Norge i september 1945 og 21.09. dro engelskmennene fra Skibotn. Den 15.11. 1945 ble V. Bataljon av norske svensksoldater dimittert. Da hadde kompani Kanstad av III. Vaktbataljon DKN overtatt vaktholdet i Skibotn, med kommandoplass på Olderbakken. Her ble de ut 1946 da kompaniet ble nedlagt.

Skrevet av Liv Johansen, fredag, 01.06.2007 - klokken 12:19