Søndags - forsamling REIDUN MELLEM Det var to rom i gammel-stua hannes Abraham – først et lite, der trappetrinnan opp til loftet hang fast mellom tømmerveggen og en kraftig stolpe litt utpå golvet. Ei luftig trapp som man kunne se tvers igjennom heilt sikkert – for vi ungan gikk aldri opp der. Så frekk gikk det ikke an å vere i nabogårdan. Det andre rommet var stort. Det var der dem egentlig bodde. To vindu ned mot sjøen og eitt på kortveggen mot sør. Der såg man ut mot det fæle nesset der snyskreda engong tok med seg mora eller var det bestemora hannes – tromla ho ut på fjorden der ho drukna. Det var veldig farlig – det var nifst! Men akkurat no var det store rommet fullt av folk. Det var søndag og forsamling. Alle var i søndagsklean: mannfolkan i svart dress – uten slips, kvinnfolkan i svart eller mørkeblå kåpe og staselig svart frynsetørkle på hauet. Ungan og ungdomman i lysare klea – endå det heller ikke der var de store variasjonan. Men i dag hadde visstnok alle i hop sko på føten. Kommagan var arbeidsdagan sitt fotplagg. Tett i tett satt store og små på langbenkan inne i Abraham-stua – lange plankar som kvilte på en stol eller en kasse under ytterste enden. Fra døra og fram til bordet der predikantan satt, var det en smal midtgang slik at folk kunne gå ut når dem måtte. Her var kvit duk oppå voksduken i dag, litt høgtidelig, liksom. Småungan satt i fanget til mora eller faren – nokken større unga hadde tatt plass på den store, blåmalte vedkassen attmed komfyren – to-tre ungdommar satt vagla på de nederste trinnan i loftstrappa. Det lei utpå ettermiddagen. Kaffepausen var over. Ungan hadde vore ute og leikt – kallan hadde stått ute i klønger og røykt og snakka om ver og vind. Kvinnfolkan hadde sotte i lag to og to – stokke hauan sammen – og snakka stille om sine ting, mens ho Hansina og døtrene i huset hadde sørga for at alle fikk seg mat og kaffe. Brødskiva til ungan var veldig viktig – det blei aldri glemt. No starta ettermiddags-lesnaden. Salmesangen – langsom, mektig, sterk – steig opp mot det låge taket. Den faste forsangaren, alltid en mann, sang førre med kraftig stemme – de andre kom etter på andre eller tredje ordet. Kvinnfolkan rugga sakte fram og tilbake med overkroppen i takt med sangen: Jeg lø-øfter op til Gud min Sang Endnu-u engang Fra -a disse Jordens Dale Vor He-erre Krist han henter mig Sna-art hjem til sig I-i Himlens høie Sale Alle ni versan i same langsomme tempo – her var tid til det. Så kom innleiinga til talen – i den gammeldagse, litt høgtidelige talemåten som var vanlig. Deretter en tekst fra Bibelen – om de ti jomfruer som gikk ut i mørke natta med lampene sine – med den sørgelige slutten at bare fem av dem fikk bli med inn til bryllupsfesten. Det var reisepredikanter her denne dagen – derfor blei det tale etter pausen også. Bygda sine eigne predikanter leste ofte fra postillen slik på ettermiddagen – noen gonger også fra den finske postillen – og i slike tilfelle så var det ikke helt påkrevd å høre etter. Då kunne ungan få bla i salmeboka, se på de høgtidelige mannspersonan som var avbilda bakerst i boka – med lange krølla og fin prestekrage og veldig vanskelig namn. Det var dem som hadde laga alle salman der. Og de karan hadde man respekt for. Men no hadde nok predikanten etter kvert begynt å nærme seg slutten av talen – no snakka han om brudehuset. Kem skulle få følge den Herre Kristus inn der ? Og kem var det som måtte bli veranes i mørket utenfor? Stemmen steig i styrke over den stille forsamlinga: Skulle nokken av dem som var samla her bli å finne i den flokken - eller kunne alle vere så løkkelig å bli telt med blant de kloke jomfruer? En og annan av tihøreran sukka – nokken av kvinnfolkan grov i handveska – leita fram lommetørkleet – snufsa, pussa dogg av brillan.Og predikanten fortsatte: På den store dagen – på Kristi store gjenkomstdag – vil den himmelske brudgom da finne oss å vere våkne – ventende på Hans komme, eller kan det gå så ulykkelig til at han finner oss å vere søvnaktige ? At vi forsent skulle bli var at brudgommen alt har gått inn i brudehuset og stengt døren efter sig? Ordan falt tungt over alle som satt der. Fleire i forsamlinga var tydelig rørt. Ei kvinne begynte å gråte åpenlyst – i høge hikst. Ungan visste kem det var – det var ofte ho som bynte. Og predikanten gikk vidare: Måtte den dag ikke komme uforvarende på nogen av oss. Måtte den ikke få skille venn fra venn – ektefelle fra ektefelle, foreldre fra sine barn. Gud give at ingen her måtte finne seg stående i mørket utenfor og forgjeves måtte banke på himmelens dør. Og du kjære far og mor – hvilken lykke ville det ikke vere om du kunne gå fram for vår himmelske Far og sige: Se her er jeg med alle dem du har gitt meg! Våker alle og beder – at ingen av våre må bli latt tilbake når himmelens døre tillukkes og brudgommen stiger inn i brykkupshuset. Der kom det – foreldran sin djupaste smerte og inderligste bønn. Her blei det sett ord på den frykten dem stadig bar på: Korleis skulle det gå med de kjære barnan i denne vonde og vanskelige verden? Skulle det kanskje skj så galt at dem blei lokka bort fra Herrens veier og derfor måtte bli å finne blant de ulykkelige – de utestengte – på Herrens store dag? Avslutningsordan fra predikanten blei nesten borte – no var det gråt og sukk som fylte rommet. Noen røyste seg alt – gikk til ektefellen sin, til naboen, til predikanten for å gråte ut sin bekymring hos kverandre – få trøst og gi trøst. No visste ungan godt ka dem hadde å gjøre: unngå å vere i veien for de voksne. Nokken klatra opp og stod på benkan nærmast veggen – nokken hjelpte kverandre opp på den store vedkassen. Lokket der var solid og ga plass til både tre og fire. Ingen gikk ut. Dette hadde dem jo sett før – men det var likevel litt nifst og nokså spennanes. Alle de voksne gråt visst – nokken høgt og klaganes – de fleste meir stillferdig, men det var likevel ikke farlig – ikke skremmanes og vondt som det kunne vere i begravelse. Det her var på en annen måte. Akkurat no var visst heile forsamlinga i bevegelse.Det bølga over heile rommet. Parafinlampa gynga under taket. Det matte lyset flakka over tårevåte ansikt. De mange stemman brusa som en storm. Folk skrevde over benkeradan, leita opp sine nærmaste, leita opp han eller ho som dem hadde eitkvart uteståande med – løyste opp vonde knuta med fredens ord om tilgivelse. Og syndsforlatelsens sterke trøsteord blei brukt – mest av predikantene: Efter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse i Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn! Dette var lindring – dette var forløysing – dette var nådens milde salve til det opprørte sinn. Og litt etter kvert roa det seg ned. Stormen stilna av. Folk sette seg ned – fòr over ansiktet med lommetørkledet – konene retta på frynsetørkledet som hadde glidd ned. No kom tida til kveldsbønn. Først en salme. Så røyste predikanten seg – forsamlinga knelte ned på golvet. Og slik – på kne, lutanes fram over benken, hørte dem opplesinga av takkebønna, Fadervår og velsignelsen. Under siste salmen satt dem igjen på benkan. Så var det slutt. Predikantan samtalte no rolig med de mannfolkan som satt nærmast – om ka Gud av sin nåde hadde gitt denne dagen. Seinare kom praten i gang mellom folk – og så var det ny runde med mat og kaffe. De eldste av mannfolkan blei først bedd fram til bordet i lag med predikantan. Samtidig foregikk det servering i benkan – så man skulle sleppe å vente så lenge. Litt etter litt tok så folk på heimveg – heim til pliktene sine. Husdyran måtte ha kveldsstellet til vanlig tid. Men en salmetone følgte med heile vegen – ei kjensle av fred i sinnet – slik fred som verden ikke kan gi.

Skrevet av Liv Johansen, fredag, 01.06.2007 - klokken 13:15 Sist endret: fredag, 01.06.2007 - klokken 13:18