Ho Bertha på Skibotn

Den 1. juni i år fylte Alberthe Johnsen 95 år.
Under «Kvændagene» i heimbygda Skibotn et par dager etter var hun blandt dem som fikk overrakt en erkjentlighetsgave av Skibotn Norsk- Finsk Forening som takk for det arbeidet hun i menneskealdre har gjort for heimbygda – og som kulturbærer på vår del på Nordkalotten.

For en som ikke har omgåttes Albertha til vanlig, men som til gjengjeld sånn noenlunde har fått innblikk i hennes livshistorie, fortalt av henne sjøl i lyset og sparkinga fra komfyren på kjøkkenet hennes en frostsprengt januarettermiddag for 8 år sida – var det en rørende opplevelse å se henne stige fram for å motta gaven og blomsterbuketten. Alder, og års arbeid, prega naturlig nok den lille kvinna. En krøket rygg og bein som ikke lenger var så stø syntes likevel ikke å ha sløva øynenes glitring og livlighet. Sjøl om alle sanser ikke var som da jeg traff henne første gang, fornemma man i denne kroppen en fordums styrke som liksom trossa naturens krav om å gi etter for aldringsprosessen. Og man forundra seg over at en kvinne fra en annen tid ennå i dag kunne røre ved strenger i sinnet til mennesker overdynga av moderne komfort og moderne problemer.

Jeg har på følelsen at det ikke finnes så svært mange igjen av akkurat dette slaget kvinner.

Under leting etter kildemateriale om gruvevirksomheta i Birtavarre i århundrets begynnelse fikk jeg opplysninger som gjorde at jeg sporenstreks dro til Skibotn for om mulig å få en prat med, såvidt jeg vet, den eneste gjenlevende klokka fra den tida. Alberthe, eller Bertha som hun ganske enkelt kalles, kom nemlig til Ankerlia i Birtavare som 19 åring i 1913 sammen med han som skulle bli hennes livsledsager. Også hennes far og brødre arbeidde ved Verket på den tida.

Bertha tok imot meg slik folk i våre bygdelag gjennom menneskealdre har gjort; en smule skeptisk til å begynne med, for så å tø opp til en overveldende omsorg for at man skulle befinne seg vel i hennes hus.

«- Eg e nu et enkelt menneske», husker jeg hun sa ofte i løpet av de timene jeg var hennes gjest.

Men Bertha's liv har så men ikke vært enkelt i betydning av at hun på ingen måte har levd slik som de fleste av oss gjør – i en tilsynelatende jeg-har-da-nok-med-mitt-eget-verde. Flere av hennes sambygdinger har overfor meg pekt på akkurat det.

Gruvedrifta i Birtavarre virka naturlig nok som en magnet på svært mange i Norden. Så også på store deler av befolkninga i gamle Lyngen. Der tjente man noen kroner til «kjøp-varer». Riktignok skjedde det i slit og under usunne arbeidsforhold sett med dagens øyne, men dog... Og for ungdommen hadde anleggsvirksomheta noe spennende over seg. Den åpna vindu ut mot verden.

Ungjenta Bertha kom til Birtavarre tidlig på høsten i 1913 fra en god stilling som kokke hos et ektepar i Tromsø. Herskapet hadde oppholdt seg noen år i Alaska, og frua hadde benytta anledninga og gått på kokkeskole i Amerika. Bertha lærte en masse av henne, fortalte hun meg.

«-Han va' no fra Alteide', men ho va' fra Sør-Norge», skyter hun inn som en forklaring på hvorfor de hadde oppholdt seg over there.

Men hvordan i all verden kunne ei ungjente i trygge forhold i byen finne på å reise til sluskens beryktede Birtavarre?

Det var en mann i Bertha's liv.
Det var en mann hun ikke kunne la være å følge. Han hadde fått seg jobb på smeltehytta til Verket, og det var det... Eller som hun sjøl enkelt svarte meg: «-Eg tjente i Tromsø. Kristian va' fra Skibotn. Og så ville han at eg skulle gifte meg me' han. Og så gifta vi oss».

Bryllupet stod i oktober samme år.

I Birtavarre var Bertha i to år. Det første året var hun kokke for et arbeidslag på 7-8 mann, og betalinga var 5 kroner i måneden av hver.

Året etter måtte hun imidlertid ta seg av barnet som de hadde fått. Men som det driftige og arbeidssomme mennesket hun var hadde hun både lyst og tid til å gjøre mer enn det barnet og husarbeidet krevde av henne. Skrubben, sammen med grønnsåpa, ble nå hennes utenomhjemlige arbeidsredskap. Hun fikk jobb som vasker på Verkets butikk og kontor. Og hun vaska klær for folk.

Bertha mintes disse to åra med glede, og som om de nylig var gått over i historia.
«-Eg har sånn hukommelse... Eg veit ikke ka de' ska' bety», sa hun ofte inn under praten vår.

Og hun fortalte! Om boforhold i Ankerlia, i brakker som var svært vanlige på slike anlegg på den tida, med trekvite plankegolv, køyer rundt veggene, et lite avslukke for kokka, komfyr og klesnorer... Om sjefen sjøl, direktør Thesen og hans funksjonærer, om slusken, om visedikterne blant dem, om kokka som fødte barnet sitt ved Hugås-brua i Kåfjorddalen i 25 graders kulde for like etter sjøl å forsvinne mens barnet ble igjen i bygda, o.s.v.

Det var for det meste finnene som dikta viser, fortalte Berhte. Som en sprudlende vårbekk ramsa hun bruddstykker av de visene fra Ankerlia som hun fremdeles huska – på finsk – et språk som hun behersker like godt som samisk og norsk. Jeg klarte desverre ikke å «ta» dem av forståelige grunner. Og Bertha ville heller ikke la meg få dem på lydbånd. «- De' e' så mye stygt i di' visan», sa hun. Hennes gudsfrykt tillot henne ikke å føre dem videre, forsto jeg.

Under samtalen vår – som fløy fra det ene temaet til det andre, lik min venninne som stadig hadde noe å ordne med rundt om på kjøkkenet – gikk det opp for meg at jeg var sammen med en kvinne med utrolig viten og interesser for livets mange sider. I løpet av sine den gang nærmere 90 år hadde hun rimeligvis vært gjennom mye, som man sier. Samtidig forekom det meg at hun liksom var fra en annen tid med sin fantastiske rike gruve av minner. Og disse var ofte så krystallklare og detaljerte at jeg formelig kunne se henne for meg slik hun må ha vært for både 60 og 70 år sida.

Med overbevisning hevda hun gang på gang at hun jo bare var et verktøy i Skaperens hender når vi kom inn på hennes virke som barmhjertig samaritan blant sine sambygdinger. Det var nå ikke så mye å snakke om. Og tida i Ankerlia i Birtavarre, ja, den var nå bare for et lite komma å regne.

Gad vite hvor mange av Skibotn's innvånere Bertha har vært den første til å ønske velkommen til verden?
Hun ble tilkalt for å bistå når jordmora – som bodde på Kvesmenes – av en eller annen årsak ikke kunne komme, eller ikke nådde fram i tide.

I andre enden av livsløpet var det ofte Bertha sin lodd å være der når livet ebbet ut, og å gjøre den døde klar til den siste seng. Det hørtes så enkelt og naturlig ut, alt dette, når hun fortalte om denne siste oppgaven. Og det var – eller er det vel egentlig også?

Men også de firbente har av og til bruk for ei kyndig hand når sykdom og vanskeligheter oppstår.
«-Eg va' mye i fjøsan òg. Blei henta både dag og natt», fortalte Bertha. Sønnen Leonhard, som hadde gått på landbruksskolen, hadde lært mor si mye om dyra. Men, jeg lurer på; mor sjøl må vel ha vært i besittelse av spesielle evner i denne sammenheng? Og av kjærlighet til dyr? Hun tok aldri betaling for det arbeidet hun ble henta til, er jeg blitt fortalt. Og dette gjelder trolig både det hun gjorde for mennesker og med dyra -.

Det må være på sin plass å skyte inn at Bertha også hadde sitt eget, sin familie og gårdsdrifta og alt som fulgte med den å tenke på.
Det er ellers klart at mye mer kunne vært skrevet om ho Bertha i Skibotn. Men man får så likevel ikke alt med uten at man sprenger grensene for hva der kan være plass til i en «årbokstubb». Jeg kan imidlertid ikke la være å ta med til slutt noe Bertha sa før vi skiltes i ettermiddagsmørket den januardagen for 8 år sida. Praten dreide seg om dette med betaling for tjenester man gjør andre.

«...men eg har sagt til folk: No har eg fått betaling for at eg har arbeidd gratis i Skibotn i alle mine år, for eg har fullt syn og hørsel og forstand.»

Dette er ord vel verd å merke seg i ei tid da øyensynlig alt må dreie seg om betaling, godtgjørelse, kompensasjon, erstatning, og fuglan vet hva...

Kilde: Menneske og miljø i Nord – Troms
Årbok 1989

Albertha Johnsen

Skrevet av Liv Johansen, onsdag, 18.11.2009 - klokken 14:49
Sist endret: onsdag, 18.11.2009 - klokken 14:59