Skibotn bedehus

Et læstadiansk forsamlingshus

Læstadianismen kom til Skibotn:
De to første læstadianerpredikantene som kom til Lyngenområdet ble sendt av Lars Levi Læstadius til Skibotn-markedet høsten 1848. Den ene av disse var samen Antin-Pieti.

Lars Levi Læstadius hadde bl.a tatt opp kampen mot drukkenskapen som var stor blandt befolkningen på Nordkalotten, og i forbindelse med markedene var det ekstra stort forbruk av alkohol.

Historien forteller at ryktet om Læstadius's vekkelse hadde nådd bygda, og de to utsendingene ble dårlig mottatt. Ingen ville gi dem husly eller skysse dem videre. Historien forteller også at de stod på veien og talte og samtalte med forbipasserende folk om Guds Rike. De skal også ha sunget en salme før de dro videre.

Og nettopp på det stedet hvor de to sang, der ble Skibotn bedehus bygget vel 40 år senere.

I løpet av 1850-årene slo vekkelsen rot i Skibotn, og fikk stadig flere tilhørere. Antin-Pieti var som regel i Skibotn hver sommer for å holde forsamlinger. I 1860-årene ble Erik Johnsen fra Kåfjord kalt til predikant. Disse to reiste mye sammen både i Norge og Sverige.

Bedehuset bygges:
«Den aller første opptakten til innsamling av midler til reising av det læstadianske bedehuset på Skibotn, skal ifølge utsagn fra menigheten, være skjedd i 1875 da forkynneren Antin-Pieti sjenket som første gave kr 100,- til bygget. I 1892 skrev biskopen en appell i Tromsø Stiftstidende om innsamling av midler til formålet, og en tid senere kvitterte han i avisa for mottatt beløp, og meddelte at innsamlingen skulle fortsette. Huset ble så bygd umiddelbart etter.»
(Sitatet er fra Lyngen Bygdebok)

«Bladet Tromsø Stiftstidende inneholdt den 10. desember 1890 en appell fra biskopen om innsamling for å få bygd et bedehus på Markedsplassen. I et nummer av bladet i 1892 takket biskopen for mottatte bidrag og opplyste om at innsamlingen fortsatte. Byggingen starten i begynnelsen av 1890-årene, og den første delen ble ferdig til bruk i 1895.»
Sitatet er fra «Skibotn Markedsplass del 1 og 2» utgitt av Fylkeskonservatoren i Troms.

En tredje kilde, Hilmar Sommerseth skriver i «Pappa som samlingsholder» at bedehuset ble bygget i 1893.

Det er altså ulike meninger om når det første byggetrinnet var ferdig og ble tatt i bruk, men 1893 regnes av de fleste som sannsynlig. Det historien forteller er at Antin-Pieti holdt flere samlinger i bedehuset. Han var som regel i Skibotn hver sommer, fram til han døde i 1898.

Det første bygget var ca 7 meter i firkant.

I følge fylkeskonservatoren ble bedehuset første gang branntaksert i 1905, og det ble da beskrevet slik: «Det var bygd i furutømmer og taket var tekt med bord og skiferstein. Det var da 11,2 meter langt, 7 meter bredt og 2, 65 meter høgt. Det bestod av ett rom med en dør og 8 vinduer. Det var innredet med ett kateter og 36 faste benker.»

I 1920 ble det igjen holdt branntakst. Det var nå satt inn et galleri med trapp ved «indre tverrvæg». I tillegg var det satt opp en flyttbar bordvegg. Denne flyttbare veggen ble satt opp fordi det ble delt av et rom til skolebruk.
I 1921 (23?) ble huset utvidet med ca 4 meter mot vest.
I 1931 ble bedehuset utvidet med ca 4 meter mot øst, og fikk nå form av en korskirke. Koret med alterbord og alterring ble gjort ferdig til kirkeinnvielsen som fant sted i 1931. Den første altertavla ble også satt opp. Den var laget av Olav Falsnes og var et enkelt kors på en treplate.
Etter 2. verdenskrig måtte det utføres en del reperasjoner, blandt annet måtte alterringen settes i stand.
I 1947 ble det satt inn nye vinduer.
I 1949 ble sørskipet forlenget med 8 meter.
Innvending ble velving påsatt, nye benker ble laget mm. Denne påkostninger kom på 21000 kr.
Bygget hadde nå en grunnflate på vel 200 kvadratmeter.
Bedehuset fikk og 3 gallerier på ca 90 kvadratmeter, og dermed ble det ca 300 flere sitteplasser.

I 1950 ble det igjen holdt branntakst.

i 1963 ble bedehuset utvidet med 4 meter mot vest, og tårnet ble bygget. Taket på tilbygget fra 1949 fikk pålagt stein og innvendige vegger ble panelt. Maling og utbedringer ut- og innvendig ble foretatt. Disse omkostningene kom på 29725 kr. Nå ble også det tredje galleriet utbedret for å gi plass til orgel.

I 1973 ble den nordlige korsarmen utvidet, og det ble ordnet ventilasjon etter forskriftene. Ny festekontrakt som gjelder hele tomten ble nå undertegnet og tinglyst.

På grunn av nye brannnforskritfter ble det utvidelse mot nord og sør i 1981. Det ble bygget nye innganger, og trappene fra to av galleriene kommer nå ned i disse, mot tidligere inne i selve bedehuset.

I 1985/86 ble det skiftet teppe i hele koret og innenfor alterringen.

I 1986/87 ble dåpssakrestiet utvidet. Det ble bygget et nytt prestesakresti og det ble satt inn to antikvariske blyglass vinduer i koret.
Prosten ved Torleif Bjartli skrev brev til Nord Hålogaland stiftsdireksjon ang. utbygging av koret i Skibotn bedehuskapell.

INNVIELSE TIL KAPELL

22.juni 1931 var en varm sommerdag, minnes Helga Furumo. Hun var da en jente i skolealderen og fikk være med en voksen til kirkeinnvielsen. Det var St. Hans-stevne, så det var mange mennesker til stede. Karine Pedersen, hotelleier og lærerinne, hadde et orgel som denne dagen ble lånt til bedehuset.

Tilstede var biskop Berggrav, som foretok innvielsen sammen med sokneprest Slyngstad, res.kap. Anton Bøckmann, en finsk militærprest Miettinen, kledd i uniform. Predikantene Erik Johnsen, Mikkel Mikkelsen og Erik Eriksen var også til stede.

En og en av prestene gikk frem og leste fra Bibelen, det var bønn, og bl.a. ble salmen «Kirken den er et gammelt hus...» sunget. Biskopen erklærte så huset for helliget og innvidd for Guds ord.
Samme dag ble ti barn båret til dåpen, og det var også mange mennesker som gikk til nattverd. Også neste dag var det gudstjeneste med barnedåp.

Fru Furumo minnes også at biskop Berggrav sa til Erik Johnsen: «Du sier at du ikke skal ha takk, men du er en levende sten.»

Et utdrag fra Eivind Berggrav's bok : «I spenningens land», side 115-118 :

«Det motsatte av kirkekunst har vi i Skibotn bedehuskapell. Jeg kvakk da jeg fikk se det. Kunne dette være kirke? De har satt samlingsplassen sin derinne i Lyngen alle de læstadianerne som sogner til Erik Johnsens over mange bygder vidstrakte krets. Så fikk de seg et hus – et «skur» ville mange kalt det. Byggverket blev oppført etter hvert og utvidet med en sidefløy nå og da, så det til slutt er blitt et korshus. Under Skibotn marked (vår og høst) og ved St. Hanstider holdes det store samlinger der, med gudstjenester og møter både for- og ettermiddag i 3-4 dager. I mange år har dette huset vært deres kjære hjem, enkelt og fattig utstyrt, slik som det svarer til livskårene og til læstadianernes uvilje mot all slags pynt. I en årrekke har de ønsket å få et kor- tilbygg, så huset deres kunne bli innviet til kirke. Disse Luthers mest trofaste arvtagere vil helst ha ordet og sakramentene i fellesskap.
Det hadde truet med at staten stoppet hele gleden. For det står i kirkeloven at det skal være 80 cm avstand mellom benkene i en kirke. I Skibotn var det så trangt om plassen at de hadde satt inn alt de kunne av benker – uten ryggstø og smale som hønse-vagler, og avstanden var bare 60 cm. På disse 20 cm fikk de avslag på sin bønn om at huset måtte bli innviet for dem. Da blev de sta. Aldri i verden, sa de, vil vi kaste ut sitteplass for 80 mennesker, det er trengsel nok som det er. De hadde rett! Et ord til statsministeren og kirkestatsråden om den særegne situasjon, og så blev det funnet en utvei så loven gav seg for livet.
Nettopp livet! For det som her manglet av kunst, det fantes av liv.

Erik Johnsen var nær de 90 år den gangen. En undersetsig kropp, et profetansikt i miniatyr, et lunt blink o øyet, et mandig alvor, en klok skalle. De kalles over hele Nord-Norge for Erikianere de som har ham til åndelig fader. En herlig kar med sunn og sterk og ekte luthersk kristendom. Det kan være mange svakheter ved det som kalles læstadianisme, men ikke ved Erik Johnsens personlige livsform. Han har sandelig vært en høvding for et stort folk. Med de 94 år har han fremdeles sin spenstighet. «Men jeg klarer ikke preke så lenge om gangen nå,» klager han. «Før kunne jeg i 4 timer, når er det stritt med 2.» Dette henger sammen med hele læstadianismens læreform for talen. Det er alltid en fortløpende utleggelse av ordet. Kapitel etter kapitel. Derfor er det ikke så utpreget sammenheng i talen, og folk går ofte fra og til, talen er likesom et rinnende velde som de kan gå fra en stund og vende tilbake til, - det er der hele tiden. Jeg har aldri hørt Erik Johnsen har laget religiøs «prat». Han har alltid innehold, det er reell mening i det han bærer fram.

Men nå skulle vi altså innvie hans eget gamle hus til kapell for menigheten. Han måtte få være med selv, syntes vi prester. Og så stod han da i koret i sin hjemmevevde grå kortjakke, med de store støvlene, og holdt alterboken i hånden, tett opp til de små grå øynene. Han leste med den distinkte, litt spinkle, men lyse røsten sin, syngende i den aksent som fremkommer ved kryssning mellom norsk og finsk, og med et hjertelag som gav sølvklang til hvert ord. Han var et syn og en herlig opplevelse.

Etterpå skulle jeg preke. I læstadianernes samlingshus er det aldri prekestol, men en slags opphøyet dobbelt skolepult. Taleren sitter. Bibelen ligger på bordet foran ham. Tolken sitter ved siden. (De bruker nesten alltid den finske bibelen, den er deres «hellige bok»; talen er dels på finsk, dels på samisk, og så blir den tolket). Det hele blir naturlig, og kontakten kommer av seg selv – er ikke våre vanlige norske prekestoler snarere som et avstandssignal? - og prekenen blir som en samtale, eller skal vi si: som en utdeling av ordet. Jeg sa nå til Erik: Du må preke selv i dag etter at jeg først har sagt noe. Jo, det ville han, «men jeg er gammel og trøtt, så jeg går over i predikanstuen vår og legger meg og sover mens du preker; send bud når du er ferdig.»

Under salmen etter talen min gikk det beskjed til Erik. Han kom ruggende opp gjennom midtgangen, i skjorteermene, for det var en varm dag, en storermet rød-gul rutete hjemmelaget skjorte. I midtgangen møtte jeg ham, pekte på de fargerike skjorteermene hans og sa: «Nå, du er i bispeskrud du også i dag, Erik!» Han smilte godt, og da vi kom opp til talerstolen, var det et høytidsøyeblikk. Jeg sa, henvendt både til menigheten og til Erik: «Gå nå opp på din egen prekestol i det hus som du har vigslet gjennom mange år ved ordets forkynnelse og tal nå til menigheten her for første gang etter at vi sammen har vigslet huset til kirke.» Der satt han på prekebenken og bladde i skriftordet. Han var en andakt, han var et levende stykke av Herrens eget kunstverk i menneskeliv der han satt. (Erik Johnsen døde i desember 1941, nær 99 år gammel.)

Vi skulle senere på dagen ha den første nadverd. Jeg opplevet det jeg aldri har sett hverken før eller siden. Hadde jeg vært i tvil da jeg kom, om det gikk an å innvie et hus som så slik ut, så blev det nå anderledes. Vi synger i salmen om hus «bygd av menneskehender». Nå fikk jeg se huset bygd av levende stener. Skriftemålet begynte. Jeg gikk innenfor knefallet og gav dem etter som de knelte, men håndspåleggelse etter Kristi ord og befaling, tilsigelsen av alle deres synders nådige forlatelse. Knefall etter knefall. De strømmet stadig frem. Det var som om hele kirken kom. Det tok ingen ende. Armene mine begynte å visne. Men det stod så klart for meg: Dette er Kristi gjerning på jord. Han går med aldri tretnende utbredte hender for å utdele forlatelse; og her er vi hans tjenere framfor noe annet sted.
Av de 350 mennesker som var i kirken, kom de 274 til alters. Siden har jeg alltid syntes at Skibotn var det mest egenartede gudshus jeg har opplevd.»

Utdrag av brev til Storfjord menighetsråd fra Nord-Hålogaland bispestol ved Kristen Kyrre Bremer:
«Viser til deres brev 30.4 til fylkesmannen i Troms, sendt bispekontoret 29/5. d.å.
Fra biskopens protokoll for kirkevigsler siteres følgende:
«Skibotn bedehuskapell i Storfjord, Lyngen, innviet til kirkelig bruk mandag 22. juni 1931 av biskopen assistert av sokneprest Slyngstad og res.kap. A. Bøckmann. I skriftlesnningen tok også del predikantene Erik Johnsen, Lyngen, hans sønn Erik Eriksen, og Mikkel Mikkelsen, samt den finske prest Miettinen. Tekst Kol. 4, 1-4.»

Det attesteres herved at vigslingen av Skibotn bedehuskapell til kirkelig bruk fant sted
1.juni 1931.
Nord-Hålogaland bispestol

Kristen Kyrre Bremer
sign.»

Utdrag fra «Her bor mitt folk»:

Biskop Berggrav var tilstede under innvielsen av bedehuset til kapell i 1931. I 1932 gir læstadianerpredikanten Erik Johnsen denne erklæringen om samarbeid med kirken:
«Vi samarbeider etter evne med kirkens tjenere -vi har endog latt vårt, av egne midler oppførte bedehus på Skibotn, innviet til Kirkekapell».

INVENTAR

Innvendige tak og vegger er panel som er malt i lyse blåe og gråe toner. Bedehuset ble malt ved siste reparasjon i 1989, og Eva Lindbakk var konsulent for fargevalget. Gulvet er lyst, lakket tregulv, og koret er teppebelagt. Benkene er malte. Vinduene er nye, men holdt i den smårutete gammeldagse stilen. I koret, på hver side av altertavla, er det blyglassvindu. Disse ble kjøpt av innsamlede midler av Skibotn Menighet.

Altertavla ble gitt til Skibotn bedehus av Emma og Johan Beck i 1950.

På alterbordet er det en stor hvit duk i hardangersøm. Motivet langs ytterkantene er kors og kalk. Duken henger over et rødt antipendium, som dekker alterbordets front. Prestens kneleskammel er trukket med samme røde stoff. På alterbordet står det to lysestaker, en vinmugge, en stor kalk, en oblatboks og et oblatfat, alt i sølv. Her finnes også prestens bøker ved gudstjenester og andre kirkelige handlinger.

Alterringen har form av en halvsirkel. Øverst på ringen og knefallet er trukket med rødt skinn. Dette ble utført av Ernst Hulbak.

Til høyre for alterringen står to brudestoler, og til venstre er døpefonten. Under dåpsfatet, og mellom fatet og muggen, ligger to hvite duker. Fat og mugge er i sølv.

Over døpefonten henger et kobberstikk med motivet Maria og Jesusbarnet.

Prekestolen er oppbygd med et par trappetrinn. Den er til venstre for koret. Oppe på prekestolen ligger to bibler, en svensk og en gammel fra 1888. Disse biblene tilhører Den Læstadianske Menighet, og brukes bare av predikantene.

I midtgangen ligger to røde løpere som danner et kors.

Belysningen inne består kun av hvite kupler med unntak av en lysekrone.

Orgelet er plassert på tårn-galleriet.
Tidligere var det to vedovner i bedehuset. En rund magasinovn ble tatt bort ved siste restaurering. I dag finnes det kun en vedovn igjen i bedehuset, og oppvarmingen skjer kun ved elektrisitet.

Ved hovedinngangen finnes to hyller med Landstad's reviderte salmebøker, ca 20 stykker.

Dåpssakrestiet er utstyrt med oppvaskbenk, en sofa, et bord og er prydet med to broderte bilder med religiøse motiver. Det er laget et bøttekott i sakrestiet.

På veggen i prestesakrestiet finner vi et bilde av Torleif Bjartli, Stofrjords første prest. Her finnes oppvaskbenk og et skap hvor presteklærne henger. I skapet finnes også en del blomstervaser.

GAVER

Innventar og utstyr i Skibotn bedehus er fremskaffet ved innsamlinger og gaver.

År
1875 kr 100,- gitt av Antin-Pieti

Gotisk bibel,trykt 1881,gitt av Erik(Johnsen?)

1910 Tomta til bedehuset, gitt av familien Rasch

1925 Reisastua, gitt av «Nordreisaværinger»

1931 Dåpsfat,gitt av biskop Berggrav til kirkeinnvielsen. Fatet var med tiden
blitt stygt og er for noen år siden forsølvet.

Alterduk, gitt av fru Slinde

En lysestake i sølv, gitt av Rasch & Georgsen

En lysestake i sølv, gitt av brødrene Ola & Anton Gievær, Lyngseidet

En kalk i sølv og ett oblatfat i sølv, gitt av Karine Pedersen og Aksel Seppola

En oblatboks i sølv, gitt av Emma og Johan Beck

1950 Altertavle, gitt av Emma og Johan Beck

1970 Kirkeklokke i messing, gitt av Emma og Johan Beck
Inngravert; «Lyd til Herrens Pris og Ære at din klan må budskap bære.»

Koralbok, gitt av Sigrun og Hilmar Sommerseth.

«Lyngen Menighetsblad, februar 1971: Skibotn kapell ; I året som er gått, er det gitt to verdifulle gaver til kapellet på Skibotn. Avdøde kjøpmann Johan
Beck og hans frue Emma har sjenket ei ny kirkeklokke.
Den ble vigslet av fung. Sokneprest Telhaug og tatt i bruk ved
høymessen under høststevnes.
Desverre ble det ikke forundt giveren å få høre klangen av denne sin gave, bortsett fra den ene gangen da klokken ble vigslet, men slik er nå engang menneskets lodd, vi kan ikke bestemme våre dagers tall. Til henne
som sitter igjen med sorgen og savnet, er det at vi vil si vår takk med bønn om at Herrens selv måtte velsigne med sine rike og evige gaver.
Sigrun og Hilmar Sommerseth, Kjeldebotn, har gitt en koralbok.
Detter er og en kjærkommen gave, da kapellet en tid har hatt orgel men ikke
koralbok.
Vi er overmåte glad, og vil på denne måten takke for denne og alle de andre gavene som våre kirkehus er blitt beriket med i den senere tid.
Måtte Gud velsigne dere alle.
Menighetsrådet»

1973 Svensk forgylt bibel, gitt av menigheten i Karesuando den 3/6-73.
Hilsen med salme 119, v 105

1983 Tre salmenummer-tavler, gitt av Skibotn Husmorlag

1985 Kobberstikk-bilde, gitt av Ritva Saarapaltio-Laitinen

1987/88 To flaggstenger, bygdeinnsamling ved Skibotn Husmorlag

To flagg, gitt av Mattias Seppola

1989 En lysekrone, gitt av Georgsen's Eiendom

Ett sett særkalker i sølv, gitt som gave til Skibotn Menighet, fra
Helga og Ottar Furumo

1988/89 kr 170.000,- , anonym giver

1991 To dåpskjoler med luer, gitt av Skibotn Husmorlag

Til følgende gaver mangler enten årstall eller giverens navn:

En sølvmugge for altervin

En sølvmugge for dåpsvann, anonym giver

Katafalk, gitt av Johan Beck A/S ved Anton Sommerseth

Duk til katafalk, gitt av Emma Beck og Laura Isaksen, Lyngseidet

To broderte bilder, gitt av fru Aune

To duker til døpefonten

Messehakel, sydd og gitt av skreddermester Johan Eriksen, Skibotn

Ett sett særkalker i sølv

Golvløpere, gitt av Mary og Guttorm Nilsen

To brudestoler, gitt av Olaf Thomassen, Valanhamn

Stakittgjerde rundt Skibotn bedehus og Reisastua, kostet av kommunen,
oppsatt av Hans Pettersen og Eilif Knutsen

Utstyr som er kjøpt ved innsamlede midler:

Alterduk nr. 2, innsamling ved Anna Olsen

Antependium, innsamling ved Anna Olsen
1974 Høytaler-anlegg, utbedret i 1989
1991 To kandelabre i smijern, håndtverk,
laget av brødrene Asle og Helge Seppola.

Flombelysning, bygdeinnsamling

År 1917