Her er du: Startsiden
Kontakt/ informasjon

Guolit/ Fiskar/Fisk/ Kalat

Mål: Lære å skille mellom ferskvannsfisk og saltvannsfisk. Lære navnene på fiskene på samisk,svensk,norsk,og finsk. Jeg hadde laget 'maler' til hver fiskesort slik at elevene kunne tegne av omrissen til fiskene og fargelegge det mest mulig naturtro. Elevene har fargelagt fiskene og limt på blått A4 ark,og skrevet fiskens navn på ulike språk. Har brukt 'maler' slik at elevene skulle få best mulig resultat,og at de selv skulle føle at de har laget et bra produkt. Vi sløyet også to abbor

  Natur og miljø
Les mer »
Skibotn kirkegård

Natur-kirkegård,- lyng med furutrær. Kors-kirkegård som danner 4 ruter. I den første ruta innerst til venstre( A ), er de eldste gravene. Ruta innerst til høyre ( B)er familierute. Barnerekka er første rekke i ruta nærmest til venstre( C). Resten av denne ruta er enkelt personers graver. Nærmest til høyre (D)er nyere graver, familier. Innvigd i 1921 Første person som ble gravlagt het Ole Kristiansen. Klokketårnet er gammelt og klokka er tatt ned av sikkerhetsmessige grunner. Det foreligger

  KRL
Les mer »

Russestøttene

I Skibotn ble det etter 2. verdenskrig reist minnestøtter over falne russiske soldater. Soldatene mistet livet i perioden 1941-1945. Der minnestøttene står, var de russiske soldatene gravlagt. Alle likene er gravd opp og fjernet. De ble sendt til Tjøtta og lagt der. I Skibotn finnes det 3 slike støtter. Hver 17.mai er det høytidelig kransenedleggelse ved den ene støtta som er tvers over vegen fra Skibotn kirkegård. De siste somrene har det også blitt pyntet ned russiske kranser ved en av d

  Historie
Les mer »
HOTTEN
Hovedhuset ble bygd i 1915. Der var også fjøs, badstu, sjå og utedo. Nede ved sjøen hadde de naust, fiskehjell og brønn. Furuli er gårdsnavnet, og ligger ca 1000 meter sør for Røykeneselva. Familien Lydia og Jens Rasmussen bodde der sammen med sine ni barn. Huset ble solgt og i dag eies det av Norsk-Finsk forening. Det er planer om at Hotten skal bli til Hotti kvengård. Päärakennus on rakennettu vuonna 1915. Pihapiirissä oli myös navetta, sauna, vaja ja hyysikkä. Meren rannalla oli veneval

  Historie
Les mer »

Den ugjestmilde hytta
Vi var på flytting med reinflokken fra Guolasjavre i Kåfjord til vinterbeite øst for Kautokeino. Dette var i november måned, og det var klart og bitende kaldt på fjellet. Under arbeidet med å føre reinen innerst i Nordreisadalen, måtte jeg krysse en islagt elv. Denne elva var omlag en meter dyp og fem til seks meter bred. Det gikk ikke likere til enn at jeg gikk gjennom den tynne isen og falt nedi det kalde vannet. Selv om jeg var godt kledd med skinnklær, ble jeg gjennomvåt. Jeg begynte straks å fryse og skjelve, og klærne begynte etter kort tid å stivne av kulden. Jeg visste at jeg måtte komme meg i hus om jeg skulle berge livet. Det hadde seg slik at det bare var en hytte i mils omkrets, men denne hytta var jeg lite villig å ta inn i. Mellom oss flyttsamer het det seg at det ikke var fred å få der. Hadde jeg hatt valget, ville jeg aldri tatt inn på denne hytta, men jeg måtte inn koste hva det koste ville. Da jeg kom fram, var det ved der, og jeg fikk fyr i ovnen. Jeg kledde av meg de våte klærne og hengte dem opp. Jeg la meg på brisken for å få varmen tilbake i kroppen. Det begynte å bli mørkt ute, og det eneste lyset inne i hytta var fra ei åpen ovnsdør. Da jeg etter hvert fikk varmen tilbake, ble jeg søvnig og begynte å slumre. Jeg mistet etter hvert begrepet om hvor lang tid som var gått, jeg hverken sov eller var ordentlig våken. Etter at jeg hadde ligget der og halvsovet en god stund, våknet jeg av at jeg hørte noen nærme seg hytta. Jeg syntes dette var besynderlig, men regnet med at det måtte være min bror som også drev med flytting av flokken. Mens jeg lå og lyttet, hørte jeg lyden av fotspor i snøen. Lyden ble stadig sterkere, og jeg tenkte at det likevel ikke kunne være min bror. Jeg hadde hørt lyden av hans føtter i snøen utallige ganger før. Den som var utfor, tok mye lengre steg enn bror min noen gang hadde gjort. Det var en lang pause mellom hver gang en fot traff snøen.Jeg satte meg opp. Jeg begynte å tenke på det som var blitt sagt om hytta, om at det ikke var fred å få her. Da hørte jeg med ett en person komme inn yttedøra og inn i bislaget. Døra inn til rommet ble langsomt åpnet. Det jeg så da, ser jeg i dag fortsatt for meg. Inn kom en skinnkledd person. Men det var ikke hele personen. Han var så stor at bare kroppen fra midjen og ned var inne i rommet. Overkroppen så jeg ikke, men fornemmet at den var utenfor og over hytta. Jeg heftet ikke å få på meg de halvtørre klærne og komme meg ut. Jeg kom meg med stor møye og besvær til vår egen hytte som var flere mil unna. Sliten og trøtt låste jeg meg inn til hvile. Flere personer som har vært på denne hytta, sier at det er et sted med evig uro. Det er ikke noen flere som har sett dette høye, skinnkledde vesenet, men det er heller ikke noen som har fått sove ordentlig der. Noen har fortalt at det var en mann som druknet i et vann i nærheten av denne hytta. Hvorfor ufreden har kommet til denne hytta, forblir likevel nokså ubesvart. Jeg har holdt meg unna siden. Aldri vært fristet til nytt besøk. KILDE: «Det uforklarlige Nord-Norge. Levende sagntradisjon fra landsdelen» Av Roald Larsen.
  Norsk
Les mer »
DET SPØKER PÅ SUOMIJÄVRE
Denne historien utspant seg på slutten av 1970-tallet oppå fjellet ved finskegrensa, ved et vann som heter Suomijävre. Det ligger cirka åtte timers gange fra Guolas i Kåfjord kommune. Det er en fin gåtur, for det går en gammel kjerreveg opp.Halvparten av vannet ligger på den finske siden av grensen, den andre halvparten på den norske. Området rundt er preget av fjell-landskap; myrer og låge åser. Ved vannet lå det ei lita hytte før i tiden i en liten gressbakke. Denne var åpen for alle fjellfolk. Denne historien handler om da Jon, ekteparene Helene og Petter, Klara og Bjørnar, dro til fjells for å fiske i september måned. De var slitne og sultne da de kom opp til Suomijävre, så de gikk inn i hytta for å ta seg en matbit. Der inne var det alt annet enn rent, og alt tydet på at det hadde vært en fuktig fest der. Det var så ille at de to ekteparene bestemte seg for å slå opp telt ved siden av hytta, men Jon derimot mente at han skulle klare å sove der. Han var ungkar og godt vant til rot. Da de hadde gjort unna de praktiske gjøremål, ville de ut for å prøve fiskelykken. Jon hadde med seg gummibåt., så han dro over finskegrensa mens de andre stod på land og fisket med stang. Da de hadde stått der en stund, kom det tett tåke sivende over vannet mot dem, og med ett hørte de et skrik som lignet daumål. Noen rein stod og beitet like ved, de reagerte momentant og samlet seg i flokk. Bjørnar og Petter speidet engstelig etter Jon, men til deres store lettelse så de han komme padlende mot dem. Kvinnfolkene ble sendt for å se hvordan det stod til med teltet. De kom ikke langt før de ikke torde mer og måtte snu. På vei til fiskeplassen møtte de mennene inklusive Jon. De gikk alle sammen tilbake til leirplassen for å spise kvelds. De var en nydelig kveld. Tåka var forsvunnet, fullmånen stod på skyfri himmel og speilte seg i det blikkstille vannet. Da de hadde hygget seg i mange timer, gikk Jon til hytta for å legge seg mens de andre krøp inn i soveposene sine i teltet. Senere på natta måtte Helene ut for å tisse. Hun torde ikke gå alene så Petter måtte være med henne. De skulle gå forbi hytta da de hørte lyder innenfor. Det var høylytt prating og lyder av stoler som ble trekt bortetter gulvet. De trodde først Jon hadde fått besøk og bestemte seg for å smugtitte gjennom vinduet for å se hvem det var han samtalte med. Inne i hytta var det stilt og rolig. Jon lå og sov i sin dypeste søvn. De kjente det gikk kaldt nedover ryggen og snudde seg og sprang alt de maktet ned til teltet. Neste morgen hørte de med de andre om de hadde hørt det samme som dem, men nei, de andre inklusive Jon hadde sovet som en stein. Sammen ble de enige om at det var nok best å komme seg derfra. De er ikke de eneste som har opplevd merkelige ting på hytta.Ingen samer ville overnatte der, og vante fjellfolk valgte heller å sove ute i telt. Hytta er nå revet ned, og det er blitt bygd ei ny hytte. Om nedrivningen skyldes de mystiske hendelsene, vet jeg ikke, men de fleste påstår at det er derfor. Sagnet er hentet fra boka: «Det uforklarlige Nord-Norge. Levende sagntradisjon fra landsdelen» av Roald Larsen.
  Norsk
Les mer »

KA HUSDYRAN VÅRES HEITTE
Av Reidun Mellem Marta og Erna Stella og Stjerna Harmen og Haban og Halton og Hag Laska og Lona Blakka og Brona Fo-ola – fola hestan – til fjells en sommardag! Morlik og Mildros Kranselin og Kveldros Litago og Linderos og lille-stuten Tor Dagros og Dokka Svana og Sokka Ko-o-se kosse ky-yrn, - å komme no til mor'. Brita og Gulla Prikken og Tulla Baldrian og Boillan og stangvisveren Poff Silke og Sina Lillemor og Lina Ki-ira – kira sauan - gå pent og ikke knuff! Bæsa og Snipa Gråmor og Stripa Krokhorn og Trampe med lang og tjafsat fjell Tiksa og Siri Skratt og Bikkohiri Gi-itse – gitse geiten – så høgt i ur og fjell! Enno for 25 år sia var det mye husdyr i fjøsa rundt omkring i bygdene våre: kyr, sauar, hestar, ein del geiter, høns. No står mange fjøs tomme – kyr og hestar har minka svært i tallet – geite-holdet har gått over til å bli stordrift hist og her, mens sauane enno innehar stillinga som det bortimot vanlige husdyret på småbruka. Alle husdyra hadde namn – og desse namna er no i ferd med å forsvinne ilag med husdyra. Årboka bad om hjelp til å ta vare på denne viktige delen av lokalhistoria vår, men svært få har sendt oss noko. No ber vi dykk igjen: Send oss namn på husdyr av alle slag, barn og ungdom har bruk for det du veit på dette området! Dei gamle kunne også lese mot museplagen når tørrhøyet skulle i hus. Hjelp oss til å ta vare på slike vers – enten dei er på norsk, finsk eller samisk! Send inn til Årboka v/Reidun Mellem, 9020 Tromsdalen. Så seier vi takk til 7.klasse på Elvevoll skole som har sendt oss ei fin samling namn. Årboka i undervisning Av Anne Eriksen, klasselærer i norsk, 7. kl. Elvevoll skole har i flere år arbeidet med å bruke årboka i lokalmiljøundervisninga. Årboka passer svært godt integrert i flere fag. I år har elevene i 7. kl. tatt utfordringa fra reportasje i lokalavisa der redaksjonen spør etter husdyrnavn. Dette er satt inn i det lokale lærerplanarbeidet. Elevene har laget intervju som de har gjort på fritida. Vi har fått inn flere folk i skolekretsen, og vi har spurt foreldrene. Vi fikk en fin læringssituasjon der lokalmiljøets dagligliv blei satt i fokus. Elevene oppsummerte at de samme husdyrnavnene har gått igjen og er fortsatt levende i flere deler av kretsen. Forarbeidet til intervjuene var arbeid med tidligere årbøker, der vi laga en oversikt over stoff fra Storfjord kommune. Vi fikk et innblikk i stoffutvalg og lokale skribenter, og både elever og lærere har evaluert arbeidet som interessant og lærerikt. Dette arbeidet er også knytta til arbeid med Avis i skolen. Elever i 7. kl.: Anne, Inger, Jan-Erik, Jan-Hugo, Morten, Kim-Hugo, Rune, Thomas. Storfjord-prosjektet Tema: Gamle husdyrnavn Intervju v/7. kl. Elvevoll skole, oktober 1989 Geit: Snehvit Flicka Kvitkolla Guri Sjefen Blåmaja Lady Spragla Nøkla Petra Dutti Brunkolla Svarthalsen Fjellgeita Krona Sokken Spisshorna Bæsa Seljespisaren Rolig Stangern Sortepia Bjellgeita Fjellbrud Gulla Visa Brunetta Streifa Blåmann Gråmor Siri Pjusken Ku: Perla Bjellkua Morlik Rosa Litago Vona Stjerna Kveldsros Blomsten Rødkoll Røsid Rødlin Svartsia Kviga Rausida Dagros Gullrosa Lindego Fagerlin Sau: Dokka Silka Tulla Hoppetulla Gjøken Svarten Steigar Grådokka Koffen Lilla Lillemor Langøre Hare Strømpa Silkeline Krona Svarthosen Fjellhøna Bjellsauen Veiskrapa Stjerna Pia Prikken Svartdokka Ræven Kjappfot Bjellemor Brita Silke Hest: Høvding Bruna Benjamin Svarteper Liljan Bruna Svarten Blakken Pelle Stolpehesten Trygg Rona Tora Høne: Tuppen Spagetti Gullhøna Hakkesnipa Skraphøna Ugresshøna Svartstjerten Sparkehøna Brunprikken Meljakob Kykla Bruna Egghakke Hyla Sjæfen Trollhøna Frå E. Sollund, Jøkelfjord: Navn på kyr: Rødsi Blomstra Palma Juna Svana Løva Menneske og miljø i Nord-Troms Årbok 1989, s. 72
  Historie
Les mer »
FOLK OG HENDELSER I LYNGEN
Av Roald Larsen POLLFJELLRASET I 1810 Det ble sommer i 1810 også. De små gårdene i Lyngendalen lå spredt omkring. Gresset vokste og det var en rolig tid på gårdene. Tilsammen 15 – 16 familier hadde sine hjem i Lyngendalen. Kanskje hadde det regna mye i slutten av juni det året. Fjellet blir gjerne litt løst når det blir oppbløtt av vann slik at det ofte går større og mindre ras. Lørdag 30.juni raste et større fjellstykke ned i sjøen fra Pollfjellet og det oppsto en flodbølge som skyllet mot Lyngendalen. Tre gårder som sto nær sjøen ble tatt av flodbølgen og 14 mennesker omkom. Vi vet ikke når tid på døgnet raset kom, men det var trulig om natta. Vi vet heller ikke om folk ble tatt av flodbølgen, men berget livet. Det er ikke usannsynlig. Bare tre uker tidligere hadde Jakob Josephsen og hans kone Elen fått en sønn som var døpt Joseph. De hadde vært gift i mindre enn to år og Joseph var deres første barn. På den tiden lå spebarn ofte i komse. Det traff seg slik at lille Joseph lå og sov i komsa da flodbølgen kom og feidde husene på sjøen. Josephs bestemor og bestefar var blant de som forsvant. Likeså faren, Jakob. Josephs mor reddet seg. Da sjøen la seg til ro var barnet blant de savnede.Det ble lett langs strendene etter de omkomne, men bare to ble funnet. Flere timer senere fant de barnet i live i komsen under Pollfjellet. Komsa hadde vært som en liten båt for lille Joseph. Stedet der barnet ble funnet fikk etter dette navnet Josva. Dette navnet kan godt være en avledning fra navnet Joseph. Den store steinen som i dag står i sjøen ved Josva heter Josvasteinen. Men denne steinen er kommet senere ned fra fjellet. Othelie Karlsen, Furuflaten fortalte da hun levde at denne stein kom ned fra fjellet St. Hans natt i 1904 eller 1905. Det er en annen versjon om Joseph som sier at komsa med ham i ble funnet i et vedskjul langt oppom sjøen omtrent der fergekaia nå står i Furuflaten. En tredje versjon sier at komsa ble funnet flytende på sjøen. Joseph Jakobsen vokste i alle fall opp og da han var 28 år gammel i 1838 giftet han seg med Elen Hansdatter fra Elvevold. Joseph og Elen bosatte seg i det nordligste huset i Elvevold og de fikk tre barn, Elen, Beret og Peder Joseph. Elen ble gift med Hans Andersen, Lakselvbukt. De fikk trulig ikke barn. Beret giftet seg i 1865 Peder Thomas Olsen, Storeng og de fikk to barn, Ole og Peder Joseph. Det ble ikke lenge Beret og Peder fikk dele familielivet. Bare to og et halvt år. Peder Thomas Olsen og svigerbroren, Peder Joseph Josephsen sammen med fem andre reiste 1868 på samme båt til Lofoten. Tirsdag 31. mars lå de en kvartmil utafor Sund i Flakstad hvor de ble overrasket av orkan og båten kullseilte. Alle syv omkom. Da båten senere ble berget hang Peder Joseph og Nils Hansen, Elvevold død på hvelvet. De brukte komager på den tiden og den ene hadde laget 9 knuter på komagbandet som et budskap om et eller annet. Det ble snakket om dette blant folk i lange tider senere, men ingen klarte å finne ut hva han hadde ment med det. De to ble begravet i Buksnes i Lofoten. Peder Thomas Olsens enke, Beret, døde fire år senere, bare 30 år gammel og de to barna ble oppfostret hos hver sine besteforeldre. Ole døde ugift, mens Peder Joseph Pedersen giftet seg for dem begge. Han ble nemlig gift to gang. Begge ganger med Beret Marie. I dagligtalen ble Peder Joseph kalt for «Jose-Per». Han var forsamlingsholder og ble også kjent for å kunne blåse når folk trengte hjelp for sine sykdommer. Det fortelles at det engang kom et brev fra Finland som var adressert til Per, Norge. Og Per var såvidt kjent at også dette brev kom til rette mottaker. «Jose-Per» kjøpte eiendom på Rasteby. Denne eiendommen ble senere delt til hans barn. Per hadde også en båt som het Senja, sammen med sine sønner. De drev fiske, ikke minst etter seien. Per døde 1953. Hans sønner Einar og Johan Peder Pedersen kjøpte etter krigen ny båt, Einar Helland, som ennå er i drift. Men både Einar og Johan Peder er gått bort. En kan ennå se det gamle huset til «Jose-Per». Det står der som et minne om tider som er gått. Som et monument over gamle Per. UTSKRIFT av kirkeboka for Lyngen prestegjeld 1785-1821. Fol.239....Julius....8de d:30te juni nedstyrtede en stor Steenmasse af fjeldet imellom Pollen og Lyngsdalen, hvorved Søen satte i saa voldsom Bevægelse at Bølgerne bortrevne Huuserne paa 3de Gaarde i Lyngsdalen, hvorved følgende 14 Mennesker omkom, hvilke under 8de d.M. Bleve mig opgivne: 1)Inderst JoenKnudss: Lyngsdalens Kone Karen Morthensd: 48 Aar. 2) Huusmd: Jacob Josephss: ibid: 40Aar. Huusmd. Anders Erichess: ibid. 60 Aar. 4) denes Kone Anne Josephsd: 68 Aar. 5)Hans Datter Ane, 28 Aar. 6) Hans Datter Karen 22 Aar (Begge ugift). 7) Hans Fosterdatter Stina Israelsd: 12 Aar. 8)Gmd: Johannes Erichss: Lyngsdalens Kone Marith Gundersd: 38 Aar. 9) Hans datter Marith 1 ½ Aar. 10) Hans Fosterdatter Marith Larsd. 5 Aar. 11) Pige Inger Andersd: Stubeng 46 Aar. 12)Pige Karen Joensd: Pollen 12 Aar. 13) Inderst Joseph Jacobss:Lyngsdalen 70 Aar. 14) Hans Kone Berreth Samuelsd: 68 Aar. Af disse ere kun de 2 første gjenfundne og begravne. Menneske og miljø i Nord-Troms Årboka 1976, s 67
  Historie
Les mer »

En handelsmann minnes Skibotn-markedet
av Leif Bjørn Når vi mennesker blir født, er vi utrustet med det mest fantastiske fysiske og psykiske grunnlag som tenkes kan. Hva som er mest verdifullt av det spekter av goder vi har fått i fødselsgave, skal jeg ikke gi meg inn på å prioritere, men bare dra frem en av de mange gaver vi er utrustet med, nemlig selvoppholdelsesdriften. Det er nemlig den som er bakgrunnen for det jeg skal fortelle om, plukke fram fra hukommelsen, minner fra og om Skibotnmarkedet, slik jeg deltok og opplevet dette i slutten av tjueårene, for omlag 50 år siden. - I Lyngen bygdebok kan en finne at de første notater om Skibotn marked skriver seg tilbake til år 1569. - Altså over 400 år tilbake i tiden. - Mine erindringer som bare strekker seg 54 år tilbake bringer oss til 1972. - Det var nemlig da jeg første gang deltok som kræmmer eller kjøpmann på Skibotn marked. Markedet åpnet den 12. november hvert år. - Det var lovbestemt til å vare i 3 dager til og med den 15. nov. Utover denne tid hadde vi ikke som tilreisende lov til å drive salg. For oss tilreisende kjøpmenn krevet dette minst 9 hektiske arbeidsdager, som den gang var både ti og tolv timer pr. dag, for å pakke ned, reisetid til markedet, pakke opp, salg i så å si 3 døgn, nedpakking, returreise, utpakking hjemme m.v. Som en vil forstå krevet dette en innsats fra de som deltok. Omsetningen på disse tre markedsdagene kunne vel saktens ligge på brutto 10 % av salget, altså 4 til 600 1927 kroner. - Fra denne bruttofortjenesten gikk da husleie, fraktkostnader m.v. Selv om disse var meget beskjedne ble det ikke store timespenger for oss som arbeidet med dette. - Hvis det ble kr. 2,- pr. time var det vel toppen hva vi kunne regne med. Med det var den gang da 5 øre var store penger og ble tatt godt vare på. Hva var det så slags varer som ble solgt på disse markedsdagene? Jeg skal forsøke å mane frem fra hukommelsen en del av det vareutvalg som var mest almindelig. Av matvarer: Ubrent kaffe, vanlig betegnelse, råkaffe. Brent kaffe, stor brun Liberia. Farin. Toppsukker, som så ut som en pyramide og hadde en vekt på fra 3 til 4 kg. pr. stk. - Det var den tids kaffesukker som ble klippet opp til småbiter, med noe som het sukkersaks. Toppsukker var noe dyrere enn om en kokte kaffesukker selv. - Salg av dette var derfor noe begrenset av den grunn. - Salget av dette gikk helst til flyttsamene og andre som hadde noe bedre økonomi. - Margarin i 36 og 12 kgs. pakninger. Dette var stort sett de mest aktuelle matvarer som ble omsatt på markedet. Vevegarn og metervarer var også populære salgsvarer. - Av disse var spesielt: Dobbelt bomullsgarn i 4,5 kgs. pakker. Enkelt bomullsgarn i 4,5 kgs. pakker. Finneklede til samekofter i farvene blått, gult og rødt. - Ekte klede var et meget fint stoff. Kroklisser til pynt på koftene i samme farver. Stripet flanell, vaskeekte farver. Staut, et hvitt bomullsstoff. Lerret også et bomullsstoff, men av grovere veving. Vadmel, blått og sort. Et tykt stoff til mannfolkbukser og trøyer.- Bolstertrekk, tettvevet slik at gresset disse ble fylt med ikke stakk igjennem. Hvite og sorte frynsete hodetørkler av silke var meget populær vare. - Av fottøy var det damesko og damekalosjer som var salgsvare. Stort sett var det dette som i grove trekk var vareutvalget hos den enkelte kjøpmann under markedssalget. Salget til den enkelte kunde foregikk som oftest i ganske store parti. Det var ikke ualmindelig å selge 50 kg. brent kaffe til en enkelt kunde. - Dette tilsvarer en sekk kaffe i jutesekk. - Det var ikke snakk om vakumpakket kaffe den gangen. - Kaffelukten kunne en kjenne på lang avstand så lenge det var duft igjen av kaffen i strysekken. Konkurransen var meget stor i markedsdagene. - Den første markedsdagen gikk folk rundt og forhørte seg om prisene på de forskjellige utsalgene for å finne frem til den som var billigst i pris. Det gjaldt da om å ha billigst mulig innkjøp for å være konkurransedyktig. - 5 og tiøringen var store penger den gang. - Fortjenesten var så minimal at 5 øre kunne være avgjørende for en stor handel med en kunde. Jeg erindrer at det var en konkurrent som begynte å selge margarinen 5 øre under det vi kunne kjøpe den inn for. - Vi satte igang oppkjøp av beholdningen han hadde. - Det betydde 5 øre ekstra fortjeneste. - Da vi reiste hjem hadde vi med oss vesentlig mere margarin enn da vi reiste til markedet. I 20-30 årene var forholdene inne i Birtavarre så fattigslige at alle var avhengige av hverandre for å kunne overleve. - Av den grunn smeltet hele bygda sammen til en eneste stor familie på 1000 til 1200 mennesker. - Vi som eneste kjøpmenn i bygda følte ansvaret tyngde hvile på våre skuldre, og det var et enestående hjertelig forhold mellom oss kjøpmenn og våre kunder. Folket i Birtavarre hadde sin religiøse tro knyttet til læstadianismen. Da det samtidig under Skibotn marked var stevne for læstadianerne, var det en stor del av folket i Birtavarre som reiste til dette stevnet. Som et bevis på samholdet mellom oss kjøpmenn og bygdefolket, kan jeg fortelle følgende: Tidlig på morgenen kl. 05 banket det på butikkdøra. Vi som hadde arbeidet til kl. 01 – 2 om kvelden dagen før, hadde så vidt kommet oss i seng og fått varmet opp sengen. Det var gruelig kaldt i det «kammerset» vi hadde til soverom. Alt var frosset til pinn. Vi kom oss da opp, fikk på oss klærne og åpnet døra. - Der stod en av våre venner fra Birtavarre med flere kunder som han hadde anbefalt oss for. - Det var bare å sette handelen i gang. Åpnings – og lukningsvedekter var ukjente begreper den gang. Etterhvert rydde butikken, som ikke var stor, full av folk. - Vi ble også sultne og måtte inn på «kammerset» for å få oss en brødskive. - Men det var ikke en enkel sak. - Brødet og smøret var pinnfrossen. - I slike stunder er gode råd dyre. - Det var å tvinge kniven igjennom det frosne brødet som sprakk og så skjære et stykke smør utav kleppen. - Det var ikke tale om å få smurt på brødet på vanlig måte. - Nei, det var å ta smørbiten i den ene hånden og det frosne brødet i den andre. En tygge av hver smakte godt, og sulten forsvant. - Tiden var knapp, for her måtte det handles. Kundene ventet. - Det var ikke tid til å tenne opp i båtovnen på «kammerset». Ovnen i butikklokalet sto rød og glødet. - Utpå formiddagen i 12 – 1 tiden kom en dame fra Birtavarre innom for å se om vi hadde fått oss morgenkaffe. Da ho fikk høre at så ikke var skjedd, satte ho i gang med å fyre opp i båtovnen, fikk tint opp brød og smør, dekket på bordet. Det varte ikke lenge før ho kom ut og varskudde at nu fikk en av oss i gangen komme inn og spise, samtidig som ho sa til kundene at de måtte være tålmodig å vente slik at vi fikk oss mat. Slike forhold er utenkelige idag. Den gang var det bare slik. Markedslivet var slik, hele 3 dager tilende. Festlig og rørende å erfare hvordan våre venner og kunder fra Birtavarre gikk helhjertet inn for å lede folk til vår butikk. Det er slike ting som inspirerer en til å gjøre sitt ytterste i sitt daglige yrke både ute og hjemme. La meg så fortelle litt om Skibotn marked, sett med en deltakers øyne, selv om det ikke ble så megen tid til å betrakte markedsliv forøvrig. Et markeds funksjon består av kjøp og salg. - I de hektiske 3 dagene markedet varte skulle husflidsvarer, landbruksvarer, fiskeprodukter, pelsvarer, ryper m.v. skifte eier. I alt av skur og hus hvor det fantes innsmett få med tak over, foregikk et eller annet av handelsvirksomhet. Markedet bar preg av internasjonalt samvirke og samhandel. - D.v.s oppkjøpere og vareselgere fra Finland og Sverige var årlige deltakere. Det er ikke mulig å sammenligne dagens forhold med en god asfaltert veg innover vidda, men slik det var den gang. Fra Skibotn og opp til Helligskogen var det på sommerstid mulig å komme frem med hest og vogn langs etter en «veg» som en helst bør sette i gåseøyne når en skal bruke navnet veg. - Om vinteren når sne og fokkskaver hadde lagt seg tilrette var antydning av veg så å si totalt borte. - Fra Helligskogen og innover vidda til Karesuanto var elveisen om vinteren god å ty til. Hvis ikke elva var frosset til måtte en ty til terrenget på fast mark og kroke seg frem der terrenget lå best tilrette for det. Langs dette terreng på 150 – 175 km., tok markedsfolket fra disse stedene seg frem med hest og slede, med rein og pulk eller tilfots på ski. Flyttsamene kom ned med lange raider hvor pulkene var fylt av frosset reinkjøtt, margebein, tunger, skinn, ryper, rev og røyskattskinn m.v. Oppkjøpere som var møtt opp fra Tromsø var ivrige kjøpere både av kjøtt, pelsskinn, vildt m.v. Det var rene auksjonsstemningn rundt samene med prisbud på varene de hadde med seg. Når samene hadde solgt sine varer og fikk kontanter mellem sine hender kom turen til husflidsprodusentene for å få solgt sine grener, votter, m.v. Når det var overstått kom turen til oss kjøpmenn hvor samene skulle kjøpe inn vinterforsyning av kaffe, sukker, finneklede m.v. Luften var mettet med humør, optimisme og spenning. - Det var noe uforklarlig, en spesiell markedsatmosfære som hersket omkring en i de dagene som markedet varte. - Noe spesielt som en ikke opplevet i sitt daglige yrke forøvrig. - Av den grunn var markedsdagene sett frem til med forventning. I tillegg til læstadianerstevnet som samlet en mengde folk, kom også folk fra tromsødistriktet og sidene rundt Lyngenfjorden for å oppleve markedet. - Etter datidens forhold må en kunne betegne markedsdagene, med sitt yrende folkeliv, som noe helt spesielt. Det var en tid som nu er langt langt bak oss, en tid som neppe vil komme igjen. Det er sikkert meget vanskelig for det slektledd som er vokset opp i dagens velferdsstat, å forestille seg forholdene slik de var da. Elektrisk lys, vegsamband m.v fantes ikke. Skulle en fra det ene stedet til det andre måtte en ty til båt. - Nordlandsbåt med årer rigget med råsegl eller snesegl. - Skøyte utrustet med en Dan eller Alfamotor som en kunne høre stempelslagene fra på milevis avstand. - Disse var ingen fartstenomener, men vi kom da frem, når vi tok tiden til hjelp. Når jeg tenker meg tilbake og summerer opp de kjøpmenn og mange, mange andre, kjente og kjære, som var med å skape det pulserende liv på Skibotn marked er det ytterst få som ennu lever. - De aller fleste av de fargerike personer er gått bort. Det er ikke lett i ord å mane fram en tid som ligger så langt tilbake i tiden og gjøre den begripelig for det slektsledd som har vokst opp siden da. Har jeg imidlertid maktet å gi en liten aning om forholdene slik de var, og fått mine tilhørere med å bruke sin fantasi, til å få tak i konturene av det som skjedde, har jeg kanskje oppnådd det som var meningen med dette mitt innlegg. Menneske og miljø i Nord – Troms Årboka 1981, s 17 og 18
  Historie
Les mer »
MERKEDAGER
MERKEDAGER (SOM SNART ER GLEMT) Erikusdagen var 18. mai Urbanusdagen 25.mai De fleste merkedagene gav opplysninger om veiret, men en hadde også merkedager som fortalte om kommende hendelser. Ovenfornevnte merkedager var spesielt finske og gav opplysning om veiret: Eriki (erikus) tulle paita pälä Urbanus tulle turki pälä Erki tulle turki pälä Urbanus tulle paita pälä Oversatt til norsk: Når Erik kommer kledd i skjorte kommer Urbanus i pels. Når Erik kommer kledd i pels kommer Urbanus i skjorte. Det skulle være unødvendig å forklare hvorfor en bruker pels eller skjorte om våren. A.E. Menneske og miljø i Nord – Troms Årboka 1980, side 88 Red:I stedet for ordet pels ble det lokalt også brukt ordet dork.
  Natur og miljø
Les mer »


Flere artikler »

- Design/ utvikling: STORFJORD DATA 2©06 -