Her er du: Startsiden
Kontakt/ informasjon

Hornvev- Čoarvečuoldin

Først boret jeg små hull i hornet til renning (se bilde). Brukte solid bommullstråd til renning. Jeg boret også et hull i hornspissene. Elevene har brukt ulike typer garn, farger og vevd inn perler i vevet. På hornspissene har elevene flettet garn og tredd inn perler. Elevene har fått veve når vi har hatt litt ekstra tid på slutten av samisktimene. Álggos mun borrejin unna ráigiid čoarvai.Geavahin nanus bumbulullu láiggi čuolddaláigin. Borrejin máid ráigiid čoarvegeačii

  Samisk - Samigiella
Les mer »
Lag en lavvo!-Ráhkat ovtta lávu!

Duodji -lag en lavvo! 1.Sag en rund plate og bor hull til lavvostengene/ reisverket. 2.Smi tynne bjørkepinner til reisverket, hvorav tre av pinnene må ha ha Y topp. 3.Lag ildsted i midten med stein. Vedpinner på ildstedet. 4.Lag «kjøkkenet» , skinn på «gulvet», og soveposer. 5.Lag inngangspartiet. 6.Sett lim i hullene på plata. 7.Y stengene skal holde reisverket stødig, begynn med de og koble de sammen på toppen. 8.Deretter resten av stengene. Knyt et metalltråd rundt stengene på toppe

  Samisk - Samigiella
Les mer »

Guovssahas-Nordlyset

Guovssahas, guovssahas ruoná gávtiin viegada, buoide-bittá njálmmis, nábár juolgi! Hárddán: cii! Niilas-guovttus Lássiin hárdiba guovsahasa. Áhkku boahtá ollgos ja dadjá: Alli bilkit dan mii Ipmilii gullá! Nordlys Nordlys , nordlys renner med grønn kofte, fettbit i munnen, naver bein! Jeg erter der: Tsiii! Nils og Lasse erter nordlyset. Bestemor kommer ut og sier: Ikke spott det som hører Gud til! Kilde:ABC -Margarethe Wiig Erte nordlyset! Ved å erte nordly

  Samisk - Samigiella
Les mer »
Hvordan myggen slapp ut i verden

Da Jupmele hadde skapt myggen, stappet han hele svermen ned i en sekk. Sekken ga han til en samekone for at hun skulle passe på den. Men myggen i sekken summet og spant, og aldri var det tyst. Kona ble trøtt av den evindelige låten. Til sist holdt hun ikke ut lenger, hun måtte slippe ut noen. -Bare noen få, sa hun,- så her kan bli litt fred. Hun løste på snora. Da føk de ut, hver eneste en. De svermet til alle kanter. De beit og stakk både folk og fe. Kona kunne springe så mye hun orket for å

  Samisk - Samigiella
Les mer »

Reven og ravnen
Samisk eventyr Reven ser en ravn fly med en god-bit i nebbet. Når ravnen kommer like over reven sier den: « God dag herre ravn, voi, så vakker du er; ringer på fingrene, kledeskofte på og kledeslue! Men voi, at jeg ikke får høre stemmen din, den ville jo være like vakker. Syng en sang for meg! Jeg vil synge to for deg». Ravnen begynner: Klong Klong.» Da faller biten like i kjeften på reven. «Nå osten er alt min!» sier reven.
  Samisk - Samigiella
Les mer »
KORS
KORS I forbindelse med forberedelser til påske, laget elever i 2. klasse bilder med kors. Dette kan også brukes i andre sammenhenger, spesielt innen KRL DU TRENGER: Blyant linjal saks fargeblyanter hvitt (tegne-)papir i A-5 str. glans-papir papir til å lime opp på/ bakgrunnspapir. SLIK GJØR DU: 1.Tegn et kors på et tegnepapir. Fortsett med å tegne inn alle strekene.Bruk linjal. 2. Velg de fargene du vil bruke og farg feltene. Du kan også bruke vannfarger. 3. Bruk en tusj eller en «mørk» farge og tegn strekene på nytt.Bruk linjal. 4.Velg en farge du vil ha på korset.Bruk gjerne glanspapir til dette. Tegn korset og klipp det ut. Lim korset opp på korset du tegnet først. 5.Bruk linjal og tegn rundt korset med tusj. 6.Lim bildet opp på et valgt bakgrunnspapir. Dette fungerer også som en ramme på bildet. 7. Tegn med tusj rundt bildet. Bruk linjal.
  Kunst og håndverk
Les mer »

Tamrein og villrein-Samisk eventyr
Det bodde engang to kvinner i hver sin gamme på vidda. Den ene var snill, den andre slem. Begge hadde mistet mennene sine, De hadde hver sin reinflokk, og hver kveld kom reinen til reingjerdet for å bli melket. Njavisj- Ædne var snill mot sine dyr, Asjesj- Ædne var slem mot dyra sine. Hun lugget dem i håra, og det gjorde vondt. Reinen gikk inn i fjellet igjen etter de var melket. Der snakket de sammen og spurte hverandre hverandre om matmor var snill eller slem. Da dyra til den slemmme enka fikk høre om den snille matmora gikk også de til Njavisj-Ædne, den snille, for å bli melket om kvelden. Da ble Asjesj- Ædne fryktelig sint. Hun hentet reinen sin og melket dyra, og hvis du tror at hunslo dem, så tror du rett. Men den kvelden rømte dyra til Asjes- Ædne til fjells og kom ikke ned til reingjerdet mer. Slik ble noen rein villrein og andre tamrein. Avskrift av en kopi ved Skibotn skole. Bok og forfatter ukjent. Les mer om myter hvorfor samene holder rein,sagnet om 'solens datter' og Áhčes-eadni og Njáveš-eadni
  Samisk - Samigiella
Les mer »
Samisk eventyr
Navesjande og Asjesjande To kvinner bodde på ei vidde, den eine var navesjande og den andre var asjesjande. Begge hadde reinar, og kvar kveld kom reinen av seg sjølv for å bli mjølka. Navesjande var snill mot reinane sine, men asjesjande var vond. Så kom reinen hennar til navesjande og gjekk ikkje til asjesande. Da vart asjesjande vond og drap reinen til navesjande. Ho kalla på sine eigne reinar,men dei kom ikkje-og sprang av stad som villrein. No vart navesjande svært fattig. Ho hadde ein son og ei dotter. Så kom asjesjande og tok sonen mens han enno var liten. Han vart stor og ein flink skyttar. Han skaut mange villreinar. Ein kveld sat navesjande og dotter hennar skulle få seg kveldsmat. Då sa mora:»Hadde eg endå fått ha guten min for den vonde asjesjande» Detter høyrde guten, for han var gått dit og låg på gammetaket. Så gikk han inn og sa: «Her er eg mor». Og no skaffa han dei reinkjøt, så dei hadde det godt. Men så ville den vonde asjesjande drepe guten. Ho vart sjuk og døydde. Då var ikkje ho til plage meir. Navesjande hadde geit. Den mjølka ho. Dottera fekk no lyst til å gå i kyrkja, så ho kunne sjå andre folk. «Kjære dotter»,sa mora, «du har ikkje klede til å gå i kyrkja med». Då sa geita:» Eg skal vel skaffe deg klede. Gå sør under haugen ved midnattstid, så får du sjå-» Jenta gjorde det, så fann ho ein kjole av silke, ein av sølv og ein av gull-og gullskor. Ho tok dei med til gamma. Ved neste messe tok ho så silkekjolen på seg og gjekk til kyrkja. Mange glåmde på jenta som hadde så fin kjole. Prinsen var og i kyrkja, og han fekk aldri auga sine frå den vakre jenta. Han tenkte å snakke til henne. Men før han visste av det, var ho borte. Så kom søndagen. Då tok jenta på seg sølvkjole og gjekk til kyrkja. No høyrde ingen på det presten sa, men berre glåmde på den vakre jenta. Og prinsen ville treffe henne,men før han visste, var ho ute av kyrkja og borte. Tredje søndagen tok jenta gullkjolen på, og gjekk til kyrkja. Då var kyrkja så full av folk som ville sjå den jenta, og presten fekk mest ikkje sagt eit ord, for han og laut sjå på den fagre jomfrua. Prinsen var ute av seg då han ikkje nådde til å få snakke med henne denne gongen heller. Men ved neste messe fekk han ein til å passe på ved kyrkjedøra, og han kneip den eine gullskoen til jenta. Så let prinsen lyse ut aat den som hadde maken til gullskoen som var mista i kyrkja ved siste messe, ville han gifte seg med. Men ingen kom og viste fram maken, Så måtte prinsen sjølv passe på ved kyrkjedøra då det atter vart messe. Då fekk han tak i henne, og førte henne heim til kongsgarden. Og så vart det tura bryllaup. Eg vart ikkje beden. Avskrift av en kopi ved Skibotn skole. Bok/forfatter ukjent. Les om Jenta som ble til ei gulland.
  Samisk - Samigiella
Les mer »

Lulesamiske eventyr og sagn
Innledning om eventyr og sagn. Alle folk skaper sine eventyr og sagn. De samiske eventyra er blitt til på samme måten som folkeeventyra verden over. Personer med skapende evne og fortellerglede har laga eventyra, og disse er så blitt tatt vare på gjennom muntlig tradisjon i hundreår etter hundreår. Eventyra er skapt for å underholde og glede. Hos alle folk ser man det samme behovet for å gi naturen liv og alt det skapte likeverd. Planter og dyr får liv og sjel på samme måten som menneska. Respekten for det skapte og for alle livsytringer vil være større og meir levende blant mennesker som lever i naturen og som er avhengige av naturen i dagliglivet sitt, enn blant mennesker som er meir uavhengige av naturen. Både reindriftssamen, fiskersamen og gårdbrukeren var og er avhengige av nærkontakten med naturen, og de må også forholde seg til naturen med den respekten for skaperverket som er særprega for disse gruppene. Folkeeventyret er ikke noe folk trur på, men det blir fortalt for å glede og underholde. I lange kvelder i hus og hytte, gamme og telt harfortelleren gledet gammel og ung. I den samiske dyreeventyra møter vi ofte bjørnen og reven. Bjørnen er den sterke og godmodige, mens reven er liten og slu. Dyra snakker som folk, og de lever også som menneskene. I samisk tradisjon bjørnen et hellig dyr som det var vanskelig å få has på under jakten.Derfor måtte samene i gamle dager følge bestemte regler(ritualer) under og etter jakten. Reven hørte derimot til nærmiljøet, så folk frydet seg nok når reven greidde å narre bjørnen. Trollet i norske folkeeventyr heiter Stallo i de samiske eventyra. Trollkjerringa heiter Luttak. Stallo og Luttak er dumme og onde,og derfor er er det fullt lovlig å narre dem og bruke allslags midler for å drepe dem. De er store og sterke, men samen som gir seg ikast med dem, overvinner dem fordi han er klokere. I noen eventyr måler samen krefter med Stallo, men han kan bare seire når han bruker knep. Askeladden eller Oskefis i norske eventyr har samme namn i de samiske eventyra. Det samiske eventyret kan ofte nøye seg med å kalle helten «glunten»(báhttja). Oskefis (Áskovis) eller glunten er liten og ubetydelige, og tilnamnet Oskefis har han fått fordi han helst sitter ved gruva og roter i oska. Det er likevel han som greier å narre stalloen. Han møter stallo når han går så langt ifra gammen at han vaser seg bort i skogen. Den som er minst akta mellomfolk, blir den som til sist får overtaket på trollskapen. Når vi kjenner så mange eventyr også fra lulesamisk område, så kan vi takke Just Qvigstad og Lars Levi Læstadius for dette. De skreiv begge ned eventyr og sagn, men med neten hundre års mellorom. De eventyra som er skrevet , er nesten alle sammen skrevet på grunnlag av Qvigstads og Læstadius sine samlinger. Eventyra tilhører samene som lever i dag, og samiske og norske barn må få del i denne kulturskatten. Mitt bidrag er å gi eventyra et levende språk, og jeg har i mange tilfeller brukt skriftlige overleveringer for å skape nye eventyr, slik at fleire tradisjoner er blitt lagt til grunn for et enkelt eventyr. Enda i dag lever eventyra blant lulesamene, og vi er takknemlige for at glade fortellere har tatt vare på eventyra og latt oss få del i dem. Mens eventyret er fantastisk fortelling for å glede og underholde og slettes ikke for at folk skal tru på det som blir fortalt, så gjør sagnet krav på å bli trudd. Sagnet nemner personer som opplevde det merkelige eller det uvante, eller det knytter hendinga til et namngitt sted. Det som ellers var uforklarlig for folk, blei forklart gjennom medvirkning av underjordiske eller i andre tilfelle av gjengangere fra dødsriket(jámiga el.jámega). Dette har de samiske sagna til felles med de norske. Naturlovene som vi kjenner til i våre dager, hadde ikke folk før i tida kjennskap til. Dette er noe vi ikke bør glømme. Huldra hører vi sjelden om. Men underjordiske viser seg ofte i sagna. Blåkledde, små menneskerlever som folk under jorda. De har husdyr, reiner og kyr på samme måten som folk. Samene kaller dem for gadni eller sájvvo, og det gjaldt å holde seg inne med dem. Stelte man godt med de underjordiske, fikk man hell med sine egne dyr. Bygde folk gamme eller hus over hodet på de underjordiske, ble de plaga seinere. Det fantes også sájvvo- fugler og sájvvo-fisker. Disse kunne være gode hjelpere for samene i deres kamp for tilværelsen. Inne i Hellemobotn i Tysfjord heiter vatnet Sájvva- jávrre og elva Sájvva- jåhkå. Lars Levi Læstadius skriver at Sájvvo- vatn var vatn der fiske av naturlige årsaker var særlig vár og defor vanskelig å få på kroken. Sjølve vatnet er så klart i slike sávvjo-vatn at fisken blir lett skremt. Men i mange tilfeller er det vanskelig å finne ei naturlig forklaring på merkelige og uvante ting som folk har sett eller opplevd. Sameland har aldri hatt noen hær, og samene har ikke organisert landet sitt med grenser og hærfolk til å forsvare sine landområder. Noen forskere meiner at stalloene minner om de norske vikingene eller de finske karelene. De siste lever i folkeminnet som tjuder(tjude) eller gárjjel. Også svenske inntrengere herja og plyndra i Sameland i Mellomalderen. Samene har ikke skrevet historia si, og de har heller ikke historiske minnesmerker i form av bygninger eller forsvarsverk. Vi snakker om kildetaushet når vi skal danne oss ei meining om samenes forhistorie. Derfor er også sagna viktige for oss som lever i dag. De forteller oss om tanke og tru i gammel tid. I våre dager har folk flest tatt vare på sagna, mens eventyra stort sett lever i skriftkilder. Derfor er mine egne samligner helst sagn. Det er grunn til å nemne at det er et kunstig skille mellom eventyr sagn. Samisk språk har ikke et slikt skille, men bruker fellesnamnet «dålusj subttsasa» om eventyr, sagn og fortellinger fra gammel tid. Av Thorbjørn Storjord
  Samisk - Samigiella
Les mer »
Skibotn i gammel tid
SLEKTSTREFF ETTERKOMMERE AV LYDIA OG JENS RASMUSSEN I INDRE HOTTI lørdag 11.august 2000 Foredrag holdt av Oddvar Ørnebakk Vi i Skibotn, samisk Ivgobåhta, kvensk Yykiänperä, = Lyngsbotn. Lyngsbotn er inne i Nallovuoppi, der det var markedsplass til 1820, da den ble flytta hitover til Skibotn markedsplass (samisk Markan, kvensk Markkina, norsk Marked.) Lyngen går utover til storhavet, Yykiä, Ivgo, russisk Ivgo Guba. Storfjord og Kåfjord er sidefjorder til Lyngen. Storelva, Skibottselva, eno, Galggu-eatnu. Ordet eno og eatnu, Tana kommer av det gammel-europeiske ordet donau, som betyr stor elv. Etter krigen sa man enon-suu= elvemunningen. I 1251 ble det laga en overenskomst i Oslo av utsendinger fra gosudaren, storfyrsten i Novgorod og den norske kongen om at russerne hadde rett til å kreve skatt til Lyngstua og Meleå. På dansk kalles en elv for å også i dag. Forskerne regner med at Meleå var elva som kom ned i Skibotn. Lappland var av russerne sett å være en v o l o s t , en landsdel, på linje med områdene rundt Dvina, en stor flod som renner ut ved Arkangelsk, under Novgorod og dermed novgorodsk skatteland. I 1323 ble det ved freden i Nøteborg i sørenden av Ladoga ( finsk Pähkinälinna, russisk Petrokrepost) bestemt at gosudaren, storfyrsten i Novgorod skulle få kreve inn skatt til Malangen ( Raudeberg, Rødberodden ). Russerne krevde blant annet inn skatt i Ramfjorden. Ordet Hotti er et nordkalottnavn som finnes i alle 3 land. 3 reinsamefamilier som etter krigen bodde i Galggo og nå bor i svensk Kuttainen hette Hotti. I Apaja het elva forbi Oksebrua Store Hotti-elv, men er gått over til å kalles Uitto. I Lyngen bor i dag Egil Hotti, og hans forfedre har nok bodd her. Hotti- Erik flytta i 1910 til Nordnes og var vel bestefar til Alfred Eriksen den eldre ? År 1700 bodde det i finsk reinsameområdet Suonttavaara ( omtrent ved Nunnanen i Enontekis ) 2 familier som het Hotti. I Lainiovuoma ved Soppero bodde det en familie med det navnet og i Rounala (Ravnholt ) ved Saarikoski bodde det 2 familier som hadde Hotti til etternavn. Så var det Hotti-Eva og Hotti-Nils-Johan? Evavollen var innenfor Kvalberg og de var husmenn under Kvalberg. Hartvik Olsen var blikkenslager ute ved Lyngseidet. Rasmus Rasmussen hadde en parafinkanne som Hartvik hadde laga. Hartvik, som og var av Hotti-slekta ble med i NS og var Hird ( uniformert NS- medlem uten våpen.) Han var leder av forsyningsnemda i Lyngen under krigen. Han var og ofte i Skibotn, i fru Dreyers hus sammen med hird sørfra og oppe i Helligskogen. Hird Hartvik Olsen og en hird sørfra, Faye, kom en gang på ransaking og husundersøkelse til Evi,Edvard Henriksen i Skoggårdan. De spurte etter Per Nilsson Päiviö som var svensk reinsame og som hadde vært oppe i Perskogen om sommeren med familien mens reinsdyra deres var oppe i fjellene, fram til krigen. Det var vel mistanke om at Piera ( Per ) hadde ført post og annet ulovlig inn i det tyskokkuperte Norge. De fant ikke noe hos Evi og Lavina. En gang under krigen kom han Gunerius Kvalberg og klaga over at de hadde begyndt å bruke Hotti-navnet. Det var jo slett ikke tilfelle og Gunerius benekta dette på det kraftigste. I gården Kvalberg bodde i 1820 Johannes Hansen, han hadde bodd der fra 1810. Gården var skyldsatt ( registrert ) i 1797. Stedet hadde et samisk navn som antakelig betydde « stedet der det blåser mye». Vindblåst og det samiske ordet for kval er nesten likedanne og når navn ble oversatt til norsk var det alltid høveligere å bruke ordet kval enn å fortelle at her blåste det hårdt. I 1871 overtok Johan Severin Kristiansen gården. Han solgte den seinere til Staten. I Skibotn var det for 1000 år siden meget få fastboende. Inne i Bukta, Horsnes er det funnet bruksgjenstander, beregna til å være 3000 år gammel. Ca 1 meter under jorda ca 1936. Einar Koht fant en steinøks før krigen på eiendommen sin. Den er kommet bort under evakueringa. Noen meiner at den første bosettinga i Skibotn var i området Einar Koht – Anne Britt Nilsson. Torleif Eriksen i Apaja sa dog at den første bosettinga var i Nallovuoppi, der det var markedsplass. I 1964 er det fra Skibotn ( ved Per Liset ) innsendt til Tromsø Museum et jernspyd som var funnet ved idrettsplassen. I 1413 var det i Torne älvdal ( Tornedalen ) 30 (tretti ) «røk» ( skorsteiner, piper, men det betydde også e n skattebetaler, til ( svenske ) kongen. En røk var en storgård, med kanskje opp til 20 – 30 personer boende rundt ( også barn, kvinner og besteforeldre og fattige slektninger og andre ubemidlede og mer og mindre løse personer.) Dette kunne tilsi at det i Tornedalen (opp til Pello) da bodde 300- 600 personer. I 1553 var det 19 birkarler i Torneå. Birkarlene (finsk pirkkalaiset) var handelsmenn som hadde mer og mindre enerett til å drive handel med reinsamene. De ble seinere kalt Torneå-borgere. Birkarl kommer av det gamle ordet birka, som betyr handelssted (bjørkø, bjarkøy. Birka i Mälaren ved Stockholm.) Birkarlene drev inn skatt, som også ble kalt finnskjenk. ( Skjenk = er gave, finsk kenkki.) Skatten ble først tatt inn som «gave» til Kongen. Kirka krevde og inn ( til reformasjonen i Norge 1539) tiende, 10% av inntekta. Den ble i Nord-Norge for det meste betalt inn i form av tørrfisk, men også i pelsverk. Disse birkarlene var sikkert i Skibotn i marked, i november, januar og i mars. I årene før 2.verdenskrig var det marked i november og februar. Da Gustaf Eriksson Vasa ble konge i Sverige i 1523 moderniserte han den svenske statsforvaltninga og begynte å kreve inn skatt av alle på en mest mulig effektiv måte. Hans sønn Carl IX bestemte at alle som handlet på markeder skulle ha faste markedssjåer. Dermed kunne disse handlende registreres og måtte betale skatt. Det var dødsstraff for å lure seg unna dette. Og skatten i Sverige (med Finland) var 2/3, ca 70 % høyere enn på norsk side. I Nallovuoppi ble det under krigene mellom Danmark-Norge og Sverige i 1608 revet ned og brent de svenske birkarlenes og handelsborgernes sjåer. Det var dansknorske fogden Niels Pålssen i Tromsø som utførte dette etter ordre fra København. Men Torneåborgerne klaga over dette og viste til at svenske kong Carl IX i 1605 hadde påbudt at skatten i form av Bären fisk (= Bergenfisk, torsk) skulle føres til «Fiordbotten», der Ruseioke Å utløper.» Også i 1712 anbefalte fogden at folk skulle evakuere og ta med båten til ytre Troms på grunn av fare for svensk invasjon, men det skjedde ikke noe mer. Ikk kom svenskene og ikke flytta folk. Torneå ble by (stad ) i 1621 og er den eldstye byen i Nordkalotten. I Rovaniemi bodde det i 1550 ca 200 mennesker, fodelt på 4 grendelag. I 1611 kom det karelske menn, soldater østfra ( Kvitesjøen ) og de brente ned kirka. Elva har altså hatt mange navn: Storelva, Skibottselva, Meleå, eno, Ruseioke å, Kalkku-eatnu,Galggujohka, Ivgo Rieka. Hva Ruseioke betyr er ikke godt å si. Det kan være fordansking av samisk eller kvensk. Hentyder det på Russland, russisk? Grensen for russisk skatterett? Russe å ? Røykenes het Roikat på samisk, Ruikatta på kvensk (uttales roikatta.). Sverige kalles Ruotsi på finsk og kan og være leverandør til dette nye elvenavnet. I 1723 var det registrering av eiendommer i Skibotn. I Abaja ble en ubebodd eiendom ført inn i matrikuleringsprotokollen og en eiendom i Skoggårdan ble og tatt med. Den tilhørte «Per Persen 'kven» og eiendommen var også tinglyst. Det var altså bare 1 jordbrukseiendom av noen størrelse i Skibotn i drift da. I 1723 bodde de 11 «finske» familier rundt Lyngenfjorden. I 1778 var det en mølle, kvern også i «Schiebotten» , men også i Manndalen, Stubbeng og Storeng og andre steder rundt Lyngen. Ulrich Wasmuth i Karnes, ved Lyngseidet hadde også rett til å være gjestgiver i Skibotn i år 1800. Ca 1250 ble det bygd et kongelig kapell i Tromsø. Fra før var det en kirke i Trondenes. Gamle folk, blandt annet Beret -Marja stark som bodde i Nallovuoppi fortalte at det hadde vært kirkegård i Nallovuoppi. Da veien Oteren- Skibotn i 1940 var nådd fram til Nallovuoppi ble det gravd dypere leie til bekken som går ovafor veien. Da fant man store steiner i elveleiet, som man antok var grunnmur til et større hus, muligens en kirke. Kilde: Kalle Eriksen. Wilhelm Pedersen fra Apaja hadde fortalt at han før krigen, mens de slo høy der, kunne se merker etter et større hus ved denne bekken. På 1700-tallet begynte det så å komme flere innflyttere fra øst. Moderne reindrift oppsto i nåværende Lappland og Norrbotten fra 1500 – tallet og reindriftssamene begynte å komme med reinen sin til de norske fjordene om våren. Krigene som Sverige førte lenger sør var en stor påkjenning også på folket som bodde i Norrbotten og finske Østerbotten, som omfatta finsk Lappland. Wästebottens Regiment omfattet også Torne kompani i Tornedalen og unge menn ble tvangsutskrevet til krigstjeneste i Tyskland, Polen, Finland og Russland og det var ingen lett tjeneste. De færreste kom med helsa i behold tilbake. På 1700-tallet begynte folketallet i Norden å stige kraftig, fordi det var kommet effektiv vaksinering mot kopper. Nå vokste barneflokkene opp. Barna ble stort sett ikke regna for «folk» før de var 7 år gamle. Da klarte de å arbeide og være til nytte. Fra 1798 til 1801 reiste folk fra Lyngen til Bergen med madam Paulsen, Djupvik sin jekt og hadde med seg fisk, tran og rogn, som de bytta der. Fra Skibotn handlet og hadde disse 2 konto hos Bergenskjøpmenn: Michel Jensen og Lars Jonsen. I år 1800 var innbyggertallet i Norge 880.000 personer. I Apaja har stedsnavn før 1820 eller en gang på den tida vært finske. Så ble de samiske: Gangata ble overført til samisk, av det finske ordet kangas ( furumo ). Dolvo på samisk kommer av ordet Tulvatørmä ( uttales dolvadørmæ = flombakken.) Etter 1850 kom det flere kalde somre på nordkalotten. Min oldemor Larina hadde fortalt min bestefar Nils Mikal Hansen at det en sommer ( 1862 ) kom snø midt i juli, rett før høya. Den snøen tinte ikke mere. Folk skrapte sammen litt høy og lauv til dyra sine. De bittesmåe dyra som var her den gangen trengte ikke så mye mat så det skulle ikke så mye til. Dette var under den amerikanske borgerkrig så det var oppgangstider og gode priser på fisken, så folk som bodde her klarte seg. Det var den moderne verdensøkonomi som hadde begyndt å virke. Men i Nord-Sverige og Nord- Finland ble det jo katastrofe. I 1820 ble markedet flytta fra Nallovuoppi til nordsida av elva, til det som fikk navnet Marked. Nordavinden sto beint på Nallovuoppi og når det begynte å komme større seilskip som ikke kunne trekkes på land, var det dårlige havneforhold der. En seilskute med salt rak på land i sterk nordavind og havarerte. Stedet heter Salterånka og man kan se steinene i fjæra, de har vært barlast i skipet. Året 1850 er et skille for folk rundt Lyngen: De slutta å bruke (sjø-) samiske klær, de slutta med egne tamrein og det ble slutt på villrein, som hadde vært en viktig matforsyning. Men omkring århundreskiftet 1800 ble poteten tatt i bruk og var til stor nytte. Før den tid hadde folk dyrka en slags kålrot, som ikke har vært brukt senere. I Abaja (Myllykuru ) (Møllegropa ) var det en mølle for matkorn i 1860, den ble brukt av Dommagården. Folk dyrka bygg fram til 2. verdenskrig. Omkring 1860 ble det solgt mye såkorn til Tornedalen over Skibotn. På grunn av Golfstrømmen var det brukbare somre rundt fjorden. I Tornedalen var det fra 1850 og utover meget kalde somre med nattefrost som ødela plantene. I 1855 var det i Nord-Troms 1879 personer som var norske, de snakka norsk, 1675 var oppført som kvenske og 3122 var samiske. I 1852 ble grensen mot Russland ( med storfyrstedømmet Finland ) stengt for reindrift, reinsamene fikk ikke lenger flytte over grensen med reinflokkene sine. I 1875 var det i Skibotn markedsplass 5 hester, 20 kyr og 69 sauer. På denne tid har den gamle samiske kvinnen spådd at Skibotn en dag skulle bli en by med masse «røyk» (skorsteiner). Det er og sett i drømme at det en gang skulle komme jernbane til Skibotn. I 1895 begynte Tromsø Amts Dampskibsselskab å sende rutebåt («dampen») en gang i uka til Lyngen og Skibotn. Folket i Skibotn levde for det meste av fisket. De reiste til Finnmarka og til Lofoten, der de for 100 år sida mye holdt til i Skrova. Også folk fra opplandet (Yliperä, Finskekilen) hadde åttringer i Skibotn og dro på lofotfiske. Dette ble forbudt i 1875, selv for disse svenske statborgerne. Norge var jo i personal-union med Sverige og hadde felles konge. Men det var vel fornorskningsprosessen som var kommet i gang. Skibotn hørte juridisk i 1760 til Moursundgodset ( ute ved Tromsø.) I 1793 eide Georg U Wasmuth, Lyngseidet bygda. Ca 1806 kjøpte Rasmus Hagen det som omfattet den store eiendommen. Han flyttet hit og levde her til han døde her i 1843. Han hadde en tjenestemann som Albrecht A Rasch, han var fra Sør – Trøndelag. Rasch gifta seg med Hagens datter Anne – Lise. Hun skal ha fått 60 gårder i medgift. Disse fikk 16 barn, hvorav 3 ble i Skibotn. En datter som het Antona ble gift med Henrik Isaksen Seppälä, 2. generasjon innvandrer fra Junosaundo, Pajala i Norrbotten. En sønn Rasmus Åge Hagen Rasch. Han ble gift med en fra Karnes ved Lyngseidet. De fikk en datter som het Alberta. Alberta ble i 1910 gift med Einar Georgsen fra Nikkeby. Deres etterkommere lever i Skibotn i dag. År 1900 bodde det 156 personer i Skibotn Markedsplass, i 29 bolighus. Folketelling 1900: 18 personer kunne alle 3 språk. 56 kunne bare samisk. 18 kunne bare norsk. 59 kunne bare finsk. Tilsammen 151 personer. Folketellinga omfatter altså markedsplassen, med Kvalberg og Hotti Fram mot 1. verdenskrig var det gode tider og stor etterspørsel etter alle slags varer. I Birtavarrevar det gruvedrift og mange fra Skibotn arbeidet der, blant annet Alberte og Kristian Johnsen og «Jokken», Johannes Johnsen fra Skoggårdan. Alberta (Berta) og Kristian var ikke gift den gang (ca 1910 ). Skibotn bedehus, eidd av læstandianske menigheter ble ferdig ca 1895 og har vært i stadig bruk sida den tid, untatt krigsårene 1940 til 1945 da tyske militære brukte den. Bror til tidligere nevnte Henrik Isaksen Seppälä, Isak Seppälä bygde Skibotn Gjestgiveri ( hotellet» ) Karine Pedersen fra Pollen ( Tsjeka- Karina ) kom som lærer til Skibotn og overtok hotellet da Isak Seppola flytta til Skjervøy sammen med sønnen Leonhard, som da kom til Amerikas Forente Stater ( U.S.A. ) og ble en verdenskjent hundekjører, forandra navnet til Seppala. Karina Pedersen var medlem i Lyngen Socialistiske forening ( Arbeiderpartiet da den ble danna 1902 og kom inn i ( stor-) -Lyngen kommunestyre. Hun må ha vært en av de første kvinnene som var med i politikken i Troms. Hun snakka både samisk, finsk og norsk. Karina døde i mai 1940, under forsvarskampen mot tyskerne ved Narvik. En annen viktig bidrag til næringslivet i Skibotn var skipper Johan-Erik Grape, hvis familie kom fra Muonio i Tornedalen. Han drev som fiskeskipper og eidde «Pallander», den første fiskebåten med motor i Skibotn. I 1912 fikk han sammen med sine sønner Marius og Johan motorkutter «Samhold», 42,8 fot lang og med 20 hestekrefter Bolinder motor. «Samhold» dev fiske innpå 50 år fra Skibotn. 1.verdenskrig begynte 1. august 1914. Norge og Sverige var nøytrale. Krigen pågikk mellom Tyskland, Østerrike-Ungarn, Tyrkia og noen andre små land mot Russland, England, frankrike og USA. For å hjelpe Russland sendte England krigsmatriell gjennom Skibotndalen. For å omgå nøytralitetsbestemmelsene var det 2 firmaer som sto for transporten: Bergenske Dampskibsselskap i Bergen og Bostrøm aktiebolag i Hangø i Finland. Det finske firmaets navn sto på et skilt i Marked og var så fremmed at folk begynte å bruke navnet b o l a g , det ble hetende bolagstida. I februar 1916 kom det første skipet fra BDS med krigsmatriell til Skibotn, varene ble lasta i prammer og ført inn til fjæra der de ble lagra. Så ble de frakta med hester og slede, ca opp til 400 kg pr hest og ført til Kilpisjærvi. Der venta nye hester som førte varene ned til finsk-russisk jernbane i karungi i Øvre -Torneå. Det var opp til 2000 hester som var medi transporten. De fleste var finske hester, men det var og mange hester og kjørekarer fra Troms. I Skibotn var det også mye annet arbeide i forbindelse med varetransporten. Og i Birtavarre var det full drift i gruvene. Den 6.12.1917 ble Finland selvstendig. Fra 28.1.1818 raste det en forferdelig borgerkrig i Finland mellom «kvite» og de «røde». I mai vant de «kvite» krigen. De kvite hadde forbindelser med Tyskland og varetransporten fra Skibotn stoppa opp. Istedet begynte man nå å føre varene som var i Kilpisjärvi tilbake til Skibotn. Ca 1935 bodde disse naboene i området: Sigrid og Gunerius Kvalberg, Lydia og Jens Rasmussen Annie og Albert Dreyer med sønner Roald og Albert Laura og Karl Pedersen Margrete og Lars Johansen (Hento Lars ) med Terje Lien ( barnebarn av Margrete) Alberta og Einar Georgsen Amalie ( Mali) Ophaug med pleiesønnen Hans Pettersen Annie Olsen Hjørdis og Hans Henriksen Karina Pedersen ( i hotellet ) Ovedia og Marius Grape Mathilde og Johan Grape Henrikka og Jakob Seppola Petra og Aksel Nordby Borghild og Anton Sommerseth ( først bodde de i Henrik Seppolas hus, der Solbjørg er født, og så bodde de i Tiller Hansens hus ( Elida Johnsen eide den sist før den ble revet)) Ida Johnsen med sønn William Grete og Peder Nilsen ( Bekko-Peder ).. Hans og Jensine Koht Ane og sønnen Ragnvald Gustavsen ( Revdals-Ane). Anna og Ole J Olsen bodde oppe i Solli. Roald Dreyer skrønte til lærer Audun Slinde at det hette Oladalen der oppe. Med forbehold om noen kan være uteglemt. De andre husene, som Elida og mathias seppola, Emma og Johan Hansen, Sofie og Lars Seppola, Petrea Eriksen, skreddermester Johan Eriksen, Laura og Aksel Seppola og Emma og Johan Beck lå noe lenger borte fra de i Hotti. Da Karine Pedersen slutta som lærer etter opnådd aldersgrense ca 1929 , kom lærer Audun Slinde fra Sogn. Han var lærer i Skibotn til 1938, da han reiste til hjemplassen i Slinde for å overta farsgården. Riksvegen fra Vollan, Nordkjosbotn til Tromsø ble ferdig i 1936. Ca 1937 kom det vei fra Kiruna til Karesuando og fra Rovaniemi til finsk Karesuando.. I 1940 da det tyske angrepet på Norge kom, var veien fra Oteren nådd fram til Falsnes. Våren 1941 var det bygd bru over elva ved Broen og Skibotn fikk veiforbindelse med den store verden. Sommeren 1941 ble det satt i gang bygging av vei fra Skibotn til Kilpisjärvi. Tyskerne sto for planlegging. Ingeniørfirma Holst-Larsen fra Oslo sammen med Veivesenet sto for bygginga og alt seinhøsten 1941 var veien noenlunde kjørbar til finskegrensen. Den gamle veien fra før krigen var kjørbar med lastebil til Galgovannet. Fra 1936 kom alderstrygden. Den var behovsprøvet og ble utbetalt 4 ganger i året , med 90.-, tilsammen kr 360,-pr år. Dette var iallefall for Nord-Norge noe av det største som har hendt folket. Mange hadde nesten ikke sett penger før, men nå kom pengene i posten, sikkert som Norges Bank. For noen ble det som i Finnmark: Lykkelig den som hadde en 70-åring i huset, da fantes det penger til mat og parafin til lampa! Husene i indre Hotti ble bygd ca 1915. Da var det som kjent gode tider og huspengene kom vel fra gruvearbeide i Spitsbergen og andre steder. Veien ut til Kvalberg ble bygd som sysselsettingsarbeide før krigen. Guttene i huset kom tidlig ut på veiarbeide og hjalp til med forsørgelsen. I 1940 var Jens og Erling med i forsvarskampen ved Narvik. Jens kom fra Lofoten og dro så til Sætermoen, der 6. kompani av II. bataljon av Troms infanteriregiment nr 16 (IR 16) ble satt opp. Broren Erling var og i samme bataljon, han var i bataljonens sambandsavdeling. Broren Rasmus var inne til førstegangstjeneste i Garnisonskompaniet i Sør-Varanger. Der var og søskenbarn Ingvald Eriksen, som var sersjant etter å ha gått 6. divisjons befalsskole i Harstad, sammen med Arne Høeg fra Helligskogen, de ble uteksaminert i 1939. Det var 18 mann fra Skibotn som var inne under krigen i 1940, 16 ved fronten i Narvik og 2 i Kirkenes ( Rasmus og Ingvald. ) De fra Skibotn var vel alle i II. Bataljon, infanteristene ( fotfolket ) i 6. kompani, noen var i artelleriet i 7. batteri av Bergartilleribataljon nr III og Wilhelm Pedersen fra Abaja var bombekastermann i Stabskompaniet / II. Bataljon IR 16. Det gikk godt for soldatene fra Skibotn, ikke en ble skadet, verken fysisk eller psykisk. Nervene holdt, de snakka ikke så mye om krigen, men ble ikke plaget med trauma eller nerveplager. Det var friske folk med god samvittighet. Kalle Eriksen og Leonhard Johnsen var lagførere, sjefer for geværlaget på 8 mann. De gjorde en særdeles respektabel jobb. Sannsynligvis var de korporaler, sammen med Hans Henriksen som var våpensmed. Dette var han blitt, som sønnesønn av Erik Seppälä, 3. generasjons innvandrer fra Junosuando, Pajala. Kommunevåpnet for kommunen der, Pajala er håndverkermerket for myntmakere, de som lager pengestykker. Dette hadde han tatt med seg, religionsflyktningene fra Flandern i Belgia og Nord-Frankrike, hugenottene, de lutherske kristne i det katolske Frankrike som ble jaget ut av Frankrike etter at Martin Luther hadde trådt til med reformasjonen av kirka. i Norge skjedde det ca 1536. Hjørdis Lyshaug kom som kokk til veiarbeiderne på veien Skibotndalen 1941. Rasmus fridde til henne og fikk ja. De gifta seg. Da Jens og Sverre og Erling rømte til Sverige kom Rasmus i faresonen. Tyskerne tok såkalte gisler som straff for å plage familien. De ble arrestert og satt i fangeleir. I 1944 var det begyndt å gå veldig dårlig for tyskerne, med invasjonen , landgangen i Normandie og de store tilbaketreninger på østfronten. Tyskerne og de norske nazistene var begyndt å bli hårde og vanskelige, de tok gisler og de tok folk til tvangsarbeide. Hjørdis og Rasmus venta derfor på øvrigheten . Og den kom. Gjennom vinduet her så de en hirdmann fra fru Dreyers hus kom gående. Rasmus måtte hoppe ut gjennom bakvinduet og opp i skogen. Hirdmannen ( uniformert uvæpnet medlem av NS, Nasjonal Samling), som var sørfra kom inn og spurte etter Rasmus. Ja, han var ute, men kom vel snart. Han fikk kaffe og Hjørdis spurte etter en stund forsiktig om han tok en liten støyt? De hadde en halv flaske brennevin i skapet. Ja, takk, sa hirden. Da han hadde tømt det som var i flaska sa han at da han gikk at Rasmus aldri behøvde å vente besøk fra noen om dette mer. Og det holdt stikk. Høsten 1944 ble Finnmark og Nord-Troms evakuert. Skibotn skulle være tømt for alle sivile fastboende i løpet av dagen 8.november. Skibotn var den nordligste bygda i Norge som ikke ble brent. 20.gebirgsarmee (alpejegerarme) trengte husene til å romme sine offiserer som bodde der mens de venta på å bemanne Lyngen-linja. I september 1944 hadde de allierte ( England, Frankrike, Russland, USA, der Norge var med ) nådd fram til Belgia og deler av Nederland (Holland). Alle trodde at krigen var over i løpet av noen dager. Det var ikke langt til Tyskland, og med den farten........ I Skibotn ble det slik at folk regna med at Manndalen , som lå svært avsides uten veiforbindelse og uten veiforbindelse, der var det godt å være. Der kunne man være til krigen var over, og så komme tilbake til Skibotn i ro og mak. Nesten «alle» regna med dette. De allierte, våre egne var i Antwerpen, det var ved grensa til Tyskland, Deutschland. Folket i Skibotn evkuerte til Manndalen. Man lærte seg nye ord, som evakuering. Hjørdis og Rasmus dro og dit, til Lyshaug. Det var vel 5.november 1944. Men allerede dagen etter, 6.november 1944 dro han til fjells og sprang over fjellet til Skibotn på 3 – tre- timer. Han følte en sterkt ansvar for sine gamle foreldre, som satt aleine i Hotti. Da han kom til Hotti kom en tysk soldat ( opp-passer, en slags underordnet adjutant, på norsk ordonans ) til huset med masse kofferter som han bar inn i huset for sin offiser. Dette var antakelig 6. november 1944. Mora, Lydia, ville absolutt ikke evakuere. Hun sa, i følge sønnen Rasmus på sin kvenske dialekt «Mie en læhe omasta talosta!» ( «Jeg reiser ikke fra mitt eget hus!» ): Men hun ble da med likevel. De dro til Manndalen med «Marie» av Storfjord, på folkemunne kalt «Stor-Marja», eier Johan Johansen, Storeng, «Junkkari». De hadde 2 nordlandsbåter med varer på slep etter «Stor Marja». Manndalen skulle være evakuert innen 20. november. Lydia og Jens hadde reist noen dager før, de ble ført til Vesterålen av en av de fiskebåtene som var satt inn å frakte evakuerte. På slutten mens de var i Manndalen kom det ca 20 tyske soldater med sykkel. De dro opp til øvre del og begynte å brenne husene nedover. Disse tyskerne hadde kommet til Skibotn fra Finland med den tyske tilbaketrekninga. Hjørdis og Rasmus I Lyshaug hadde ikke nådd å reise den 20. november. Da kom det 2 norske menn i uniform og sa: «har dere ikke reist enda?» De fikk frist til å være ute av huset i Lyshaug innen kl 12, da skulle huset brennes. Og ut måtte de og dro ned til sjøen. I et tysk kontor, i Joramo-huset nede i Samuelsberg var det masse tyske offiserer og en tysker som snakka norsk. Hjørdis og Rasmus fikk følge med en skøyte til Vesterålen. Denne skipperen hadde ført Lydia og Jens avgårde noen dager før, så han visste hvor de bodde og de dro dit. Det gikk heldigvis godt for alle med evakueringa, det var jo veldig godt vær og så ble det ganske god organisering fra den nazistiske statsforvaltningen. Huset her i Hotti ble bygd ca 1915 og utbygd etter krigen. Her var fjøs og uthus og naust nede i fjæra. Oddvar Ørnebakk (sign) Oddvar Ørnebakk
  Historie
Les mer »


« Forrige side -  Flere artikler »

- Design/ utvikling: STORFJORD DATA 2©06 -